Kronikker

 

Den norske republikanske forening

- Norge som republikk -

Republikk pakka inn som monarki

 

I praksis har vi alt ein fungerande republikk, pakka inn i kulturelt og historisk glanspapir som eit monarki.

 

Kronikk fra Agenda Magasin av Erik Holmøyvik Professor i rettsvitskap ved Det juridiske fakultet i Bergen og medlem av Agendas akademiske råd.

 

 

Bør vi skifte ut monarkiet med republikken? Dette spørsmålet behandla Stortinget torsdag 31. mars. Tradisjonen tru avviste Stortinget med stort fleirtal (137 mot 26) nok eit grunnlovsforslag om å avskaffe monarkiet. I alle valperiodar sidan 1968 har SV sett fram forslag om å innføre republikk. Like sikkert som tyngdekrafta vil det store fleirtalet på Stortinget halde på monarkiet.

 

Når vi diskuterer monarkiet som statsform, burde kongens konstitusjonelle rolle stå i sentrum.

Det er noko paradoksalt, men samstundes også vakkert, over at Stortinget kvart fjerde år røystar over ei i prinsippet udemokratisk statsform på beste demokratisk vis. Ingen kan seie at det norske monarkiet saknar demokratisk legitimitet.

På Stortinget var argumenta for og mot monarkiet velkjende. Argumenta for republikken gikk på at arvelege offentlege posisjonar ikkje høver seg i eit representativt demokrati. Argumenta for å halde på monarkiet var ei blanding av vyrdnad for tradisjonen og vektlegging av den store folkelege oppslutnaden om monarkiet. Fleire representantar argumenterte med meiningsmålingar til fordel for monarkiet som eit slags politisk trumfkort. Mon tru om dei vil leggje avgjerande vekt på meiningsmålingar i andre saker, til dømes om kommunereforma eller alkoholavgifter?

 

Ei side ved monarkiet som ikkje vart diskutert i den korte stortingsdebatten, og som også forsvinn i den offentlege monarkidebatten - prega som den er av kongehusets økonomi, hemmeleghald, sponsa feriar, privatskular og engleskular, kronprinsessas luksuskjolar og stilige handvesker – er kongens konstitusjonelle rolle. For det er jo kongens konstitusjonelle rolle monarkiet eigentleg dreier seg om. Mykje av det andre er strengt tatt berre kulturell staffasje. Når vi diskuterer monarkiet som statsform, burde kongens konstitusjonelle rolle stå i sentrum.

 

Kva er så kongens konstitusjonelle rolle i Noreg? Les vi i Grunnlova, og det bør jo alle gode statsborgarar gjere frå tid til annan, lyser monarkiet mot oss i § 1 og deretter frå § 3 og vidare til § 48, nesten halve grunnlovsteksten. Kongen er vår statssjef og innehavar av statens utøvande makt. Tar vi Grunnlova på ordet, kan kongen bestemme både det eine og det andre, krig og utanrikspolitikk, embetsutnemningar og allmenn statsforvaltning.

 

Kva uformell makt har kongen i kraft av den arvelege posisjonen sin?

 

Dette er ting som betyr noko for deg og meg. No veit vel dei fleste at vi ikkje kan ta Grunnlova heilt på ordet på dette punktet. På kongehusets nettsider er kongens konstitusjonelle rolle skildra på sjølvutslettande vis: «Hans Majestet Kongens plikter er i hovedsak representative og seremonielle. Når Grunnlovens bokstav fortsatt sier at den utøvende makt ligger hos Kongen, betyr dette i dag Regjeringen.»

Om det er slik at kongen ikkje utøver offentleg makt, men berre har ei seremoniell og representativ rolle, står republikanaranes demokratiargument svakare. Likevel, det at kongen i hovudsak har ei seremoniell og representativ rolle, betyr ikkje at kongen er juridisk avskoren frå å utøve makt etter Grunnlova. På nokre få område utøver faktisk kongen makt og kan potensielt påverke politikken. Det er her kongens konstitusjonelle rolle blir litt komplisert og ullen.

For det fyrste, embetsutnemningar og viktige saker må regjeringa vedta i statsrådet, leia av kongen og halde på Slottet kvar fredag kl 11. Etter Grunnlova § 31 blir avgjerdene til statsrådet formelt gjort av kongen, men må kontrasignerast av statsministaren for å vere gyldige. Les vi Grunnlova kan vi få inntrykk av at det er kongen som bestemmer, medan statsministaren berre kontrollerer. Slik var også systemet i 1814 og ut over 1800-talet, då kongen personleg og åleine kunne styre den utøvande makta, noko han også lenge gjorde. Gradvis overtok regjeringa meir og meir den praktiske styringa av landet på vegner av kongen.

 

Då vårt noverande kongehus vart oppretta etter unionsoppløysinga i 1905, var det klårt for alle at regjeringa skulle vere det styrande organet, medan kongens gjeremål gikk over til å bli i hovudsak representative og seremonielle. Denne maktforskyvinga frå kongen til regjeringa vart formalisert ved ei grunnlovsendring i 1911, som fjerna kongens personlege makt ved å krevje statsministarens kontrasignatur på alle vedtak i statsrådet. I realiteten var og er det motsett: Statsministaren og regjeringa bestemmer, medan kongen skriver under etterpå (les meir her).

 

Men kva rolle vil kongen spele i ein krigssituasjon?

 

Problemet, sett med dagens auge, er at kongen ikkje mista formell makt etter Grunnlova. Framleis er kongens signatur rettsleg nødvendig for at vedtak i statsrådet skal vere gyldige. Teoretisk kan kongen lamme regjeringa ved å nekte å skrive under på vedtak. No er det naturlegvis ikkje lett å tenke seg at kongen i dagens harmoniske politiske klima vil gripe inn i politikken på denne måten. Men det er like fullt eit demokratisk skadepotensial i dagens ordning, og grunnlover skal som kjend ikkje berre fungere i gode tider.

 

For det andre utøver kongen reell makt på eitt viktig område, nemleg ved regjeringsdanningar. Etter § 12 i Grunnlova er det kongen som formelt nemner ut regjeringa etter eit stortingsval. I praksis er det likevel slik at kongen følgjer rådet han får frå den avtroppande statsministaren. Normalt vil kongen be statsministarkandidaten frå det partiet eller den koalisjonen som har størst oppslutnad på Stortinget etter valet om å skipe regjering.

 

Problemet oppstår i ein uavklara og tilspissa parlamentarisk situasjon. I slike tilfelle må kongen utøve skjønn. Vi kjenner døme på dette frå mellomkrigstida. Mest kjend er då kong Haakon i 1928 utnemnte Christopher Hornsrud som statsministar for Noregs fyrste arbeidarpartiregjering. Utnemninga var kontroversiell, både fordi Arbeidarpartiet var eit revolusjonært parti på den tida, og fordi dei borgarlege partia hadde fleirtal i Stortinget. Arbeidarpartiregjeringa fall også etter knappe tre veker. Kongens skjønn den gongen viste seg likevel å vere godt, då det sementerte hans posisjon som nøytral og samlande.

 

I dag er det politiske klimaet i Noreg harmonisk, men eit kjapt blikk på utviklinga i Europa syner at det i framtida vil vere fullt mogleg å kome i ein situasjon der kongen må utøve skjønn ved regjeringsdanningar. I slike situasjonar vil kongen måtte tre ned frå den elles seremonielle rolla og tre inn i ei politisk rolle. Dette er ikkje luftig teori eller spekulasjon, men gjeldande konstitusjonell rett.

 

Eg er heller ikkje imponert av monarki-tilhengaranes historiske argument.

 

På andre område kan det vere uklårt kvar grensa går for kongens konstitusjonelle rolle. Mange vil kanskje hugse debatten etter at dåverande statsminister Jens Stoltenberg i 2011 nekta kongen å dele ut Krigskrossen på veterandagen 8. mai. Etter Grunnlova § 23 ligg retten til å gje ordenar til «Kongen». Kven er det? Kongen har også ei militær rolle som landets formelt øvste befalingsmann etter Grunnlova § 25. I praksis styrer regjeringa forsvaret, medan militær kommandomakt er delegert til militære sjefar. Men kva rolle vil kongen spele i ein krigssituasjon?

 

Når vi ser på monarkiets konstitusjonelle rolle i dag, kan vi heller ikkje sjå bort frå at kongen står i ein unik posisjon til å påverke skiftande regjeringar i kraft av å vere permanent statssjef. Vi veit lite om kva som skjer bak statsrådets lukka dører. Kva uformell makt har kongen i kraft av den arvelege posisjonen sin?

 

Som vi ser har kongen formelt mykje, men reelt lite personleg makt. Det er likevel denne vesle resterande makta i kongens hender som er problematisk i eit demokratisk perspektiv. Sjølv om kongens reelle makt er lita, er det framleis snakk om offentleg makt utøvd av ein person som har fått posisjonen ved arv og som etter Grunnlova § 5 har strafferettsleg og sivilrettsleg immunitet. Regjeringa kan folket trass alt stille til rettsleg ansvar eller sparke ut ved neste stortingsval.

Eit anna problem med ordninga av dagens monarki er at den konstitusjonelle rollefordelinga mellom kongen og regjeringa aldri har blitt skikkeleg juridisk og formelt avklara. På mange måtar har vi eit litt omtrentleg konstitusjonelt monarki. Kongens representative og seremonielle funksjon er ikkje skrive inn i Grunnlova eller formelt avklara, men har vakse fram over tid gjennom praksis og kutyme, godt styrt av ein solid dose kongeleg klokskap og rolleforståing.

 

Sjølv høyrer eg til det vesle mindretalet som meiner Noreg bør skifte statsform til republikken, av dei grunnane eg nettopp nemnte. Eg er heller ikkje imponert av monarki-tilhengaranes historiske argument. Dagens monarki og kongehus er frå 1905, og har lite til felles med føregåande monarkiske statsformer i Noreg. Hovudprinsippa i republikken, folkestyre og likskap, var sentrale verdiar i Grunnlova i 1814, og har spelt ei langt viktigare og samlande rolle for norsk historie, identitet og samfunnsutvikling enn monarkiet.

 

Når det er sagt, slik kongen har utøvd si konstitusjonelle rolle så langt, vil ikkje republikken vere noko demokratisk revolusjon for Noreg. Det er urimeleg å karakterisere tilhengarane til monarkiet i dagens form som udemokratiske. For mange er kanskje kongehusets symbolske rolle og innmari koselege framtoning, viktigare enn abstrakte prinsipp og detaljar i det konstitusjonelle systemet.

 

Det svenske monarkiet minner mest om eit arbeidsmarknadstiltak med glitter og paljettar.

 

Eit vanleg argument mot innføring av republikk, er at ein vald president som seremoniell statssjef vil kunne verke splittande, medan eit arveleg monarki heva over politikken verkar samlande. Det kan nok diskuterast. Det einaste republikanske alternativet er uansett ikkje å bytte ut kongen med ein president med same gjeremål. Mitt alternativ vil vere å droppe både konge og president, og late statsministaren vere statssjef både formelt og reelt, som ho jo er i dag. Det er ingen tvingande konstitusjonelle grunnar til å halde seg med ein seremoniell president. Representasjonsoppgåvene kongen har i dag kan delast mellom regjeringa og presidentskapet på Stortinget.

 

Eit kompromissalternativ kan vere å reformere monarkiet slik at kongen mistar si konstitusjonelle rolle. Kongen vil då framleis ha tittelen statssjef og utøve ein reint representativ funksjon, men vil verken formelt eller reelt kunne utøve makt slik dagens grunnlov opnar for. Dette har vore modellen i Sverige sidan grunnlovsreforma i 1974. Fordelen med å gå for den svenske modellen er at ein kan vidareføre monarkiet, av omsyn til tradisjon og alt det der, og samstundes unngå problemet med at personar som utøver offentleg makt er heva over ansvar. Minuset med modellen er at kongen i Sverige har så få og utviktige oppgåver, at det svenske monarkiet minner mest om eit arbeidsmarknadstiltak med glitter og paljettar.

 

I valet mellom monarki og republikk kan restane av kongens reelle, men i praksis beskjedne makt vere noko av eit tviegga sverd. På den eine sida kan ein seie at kongens makt i dagens ordning er så beskjeden at avskaffing av monarkiet ikkje vil gjere noko vesentleg frå eller til for demokratiet. På den andre sida betyr dette også at overgangen frå dagens monarki til ei republikansk statsform ikkje vil vere særleg stor eller komplisert. Republikken vil ikkje vere eit steg inn i eit ukjend konstitusjonelt univers, men ei reindyrking av det vi alt har. For i praksis har vi alt ein fungerande republikk, pakka inn i kulturelt og historisk glanspapir som eit monarki.

 

DET KONGELEGE REALITYSHOWET

 

I NRKs realityserie «Anno» lever deltakarane som folk gjorde på 1700-talet. Dei prøver seg som sveinar og meisterar, blæs glas og snikrar, konkurrerer, turnerer og tar laugsprøver. I den verkelege verkelegheita er Kongehuset vår lengste realityserie.

 

Kjetil B. Alstadheim, politisk redaktør i Dagens Næringsliv.

 

Også der forsøker deltakarane å leve som nokre gjorde på 1700-talet – den gongen Danmark–Noreg blei styrt som einevelde. Mykje er endra sidan den gong. Men for deltakarane i Kongehuset er den viktigaste oppgåva å halde liv i ideen om at somme faktisk bør arve posisjonen som statsoverhovud. At somme frå fødselen av er spesielt kvalifisert – faktisk betre kvalifisert enn absolutt alle andre – til å fylle den rolla.

I utgangspunktet lyder det som ei nærmast umogleg oppgåve. Berre tenk om Noreg ikkje var eit monarki. Dersom nokon da foreslo at den øvste posisjonen i statsstyret burde overlatast til ein bestemt familie. At denne familien skulle få flytte inn i Slottet og leve på ein raus apanasje frå Stortinget. Det skulle ikkje vere val kvart fjerde eller femte år. Heller ikkje ved generasjonsskifte.

 

Retten til trona skulle sikrast ved ein fødselsattest. Valet av landets fremste skulle heretter overlatast til denne familiens genar og framtidige giftarmål.

 

Somme ville kanskje spørje kor ein skulle hente ein slik særs evnerik familie frå. Det ville vere lett å svare på. Det finst overtalige prinsesser og prinsar både her og der. I Sverige finst prinsesse Madeleine og prins Carl Philip. I Danmark er prins Joachim ledig. I Storbritannia er prins Henry til overs. Det sit mange kandidatar på den rojale reservebenken.

Det er ikkje sikkert det ville bli sett på som ein god idé. Ein sprø idé. Men ikkje god. I 1905 syntest statsminister Christian Michelsen frå Venstre at det var den einaste rette.

1905 var det året der Noreg var nærmast å bli Republikken Noreg, ikkje Kongeriket Noreg. Det ville vore eit naturleg framhald av ein prosess som starta på Eidsvoll med grunnlovsforsamlinga i 1814. Grunnloven definerte Noreg som eige land. Og den var starten på innføring av folkestyret. Noreg gjekk frå eineveldet der kongen legitimerte makta si hos Gud til folkestyret der Stortinget legitimerer makta si hos folket.

I åra etter 1814 blei folkestyret gradvis utvida. Fleire fekk røysterett. Lokaldemokratiet blei innført. Og det var ein stadig kamp for å flytte makt frå kongen og hans regjering til Stortinget. Den store sigeren kom i 1884 med innføring av parlamentarismen.

 

Ei regjering kunne ikkje lenger sitje berre fordi ho hadde kongens tillit.

 

Ein statsminister og statsrådane måtte ha Stortingets tillit og måtte stå til ansvar overfor folkets valde representantar.

I løpet av eit kort hundreår var kongerolla ribba for makt og innhald. Så da Stortinget i 1905 oppløyste unionen med Sverige og sa opp den svenske kong Oscar II, ville overgang til republikk vore eit naturleg neste steg i utviklinga av folkestyre. Slik gjekk det ikkje.

Statsminister Michelsen var republikanar sjølv. Men realpolitikarens i han let prinsippa fare.

I Europa var det urolige tider, radikale straumdrag og bekymring ikkje minst i mange kongehus. For Michelsen var det viktigare å sikre internasjonal anerkjenning av det nye sjølvstendet i Noreg enn å skaffe landet ei ny statsform.

For Norge låg ei mogleg tryggingspolitisk løysing berre ein båttur unna. I København var det nemleg ein prins og ei prinsesse til overs – prins Carl og prinsesse Maud. Maud var dotter av Edvard VII, som var konge av Storbritannia. Signalet frå London var tydeleg: Dersom Noreg gjorde Carl og Maud til konge og dronning, ville britane forsvare Noregs nye sjølvstende. På hemmeleg møte i Stortinget blei det tala om «svigerfader England».

Norge heldt fram som monarki ikkje fordi landet trong ein konge. Men fordi landet trong ein svigerfar.

Ein sentral del av forteljinga om det norske kongehuset er at det er folkevalt. Det blir vist til at eit overveldande flestalle – faktisk heile 78,9 prosent – røysta ja til monarki i folkeavrøystinga i 1905.

Det er ei sanning med modifikasjonar. Formelt sett var det ikkje en folkeavrøysting der monarki og republikk ble satt opp mot hverandre. Folk blei bedne om å svare ja eller nei på om dei var «enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge». Svara dei nei, truga Michelsen med å gå av.

 

Valet var altså prins Carl eller kaos.

 

Og det etter månader med krigsfare og utryggleik. Det er mogleg at ideen arveleg makt begeistra eit så stort fleirtal. Men det er ganske sannsynleg at ønsket om å unngå meir uro og om å skape tryggleik for det nye sjølvstendet, vog tungt.

Likevel blir folkeavrøystinga i 1905 brukt for å gi det norske monarkiet ein spesiell demokratisk innpakning. Det at eit fleirtal i 1905 røysta for å gjere prins Carl til kong Haakon VII av Noreg, blir brukt for å legitimere at hans barnebarn Harald er konge no, at hans oldebarn Haakon skal bli konge når den dagen kjem og at tippoldebarnet Ingrid Alexandra skal bli dronning. Mens ein kommunestyrerepresentant ikkje har demokratisk mandat for meir enn fire år av gongen, er dei norske kongelege folkevalde i generasjonar.

Ingrid Alexandra er folkevald i femte ledd på grunn av ei folkeavrøysting for 110 år sidan der berre menn kunne delta. Tilhengarane av monarkiet meiner dagens kongehus kan forsvarast med et demokratiske mandat frå døde menn.

Det hadde ikkje gått utan at populariteten var der. Ein annan del av forsvaret for det norske kongehuset er at det kike berre er folkevalt, men også folkeleg. Og her ligg eitt av dei mange paradoksa ved kongehuset: Monarkiet som idé byggjer på at dei kongelege er heva over alle andre og dermed spesielt eigna til å styre. Men populariteten til den norske kongefamilien bygger på at folk liker å tenke at dei er nesten som alle andre.

 

Bevis på folkelegheit? Kong Olav tok trikken i 1973. Kong Harald brukte boblejakke på Sunnmøre etter orkanen i 1992. Kronprins Haakon fann Mette-Marit på musikkfestival.

 

Forholdet mellom kronprinsen og ei aleinemor som hadde drive utagerande festing, opprørte dei sterkaste tilhengarane av kongefamilien. Somme lurte på om heile institusjonen vakla. I staden klarte kronprins Haakon – og Mette-Marit – å forankre monarkiet i ein ny generasjon – spesielt taleføre delar av han. Folk som stod fjernt frå kongeleg glamour, som normalt ville le av ideen om arveleg makt og meine at det å gifte seg til posisjonar ikkje høyrer heime i eit likestilt samfunn, strøymde til for å forsvare både kjærleiken og aleinemora. I same slengen enda dei med å forsvare ein institusjon som høyrer til i ei før-demokratisk tid. Slik fekk kronprins Haakon store delar av sin eigen generasjon på laget.

Kongehuset står ikkje støtt fordi monarkiet som idé er så populær. Det er nærmast umogleg å finne nokon som prinsipielt meiner arv er den beste metoden for å velje kven som skal sitje i dei mest sentrale posisjonen i samfunnet. Kongehuset står støtt fordi kongefamilien er populær. Det er familiebedrifta, ikkje statsforma, som har oppslutnad.

Ein grunn er at kongefamilien har skikka seg rimeleg godt, at kong Haakon gjorde dei rette tinga under andre verdskrigen og at dei stort sett har vore likandes folk. Ein annan grunn er at alternativet er uklart for dei fleste. Oppslutnaden om kongehuset er så stor at dei få republikanarane som finst, knapt har orka å bruke tid på å finne ut korleis ein republikk kunne sjå ut. Så mens monarkistane er utan prinsipielle argument, står republikanarane utan et konkret alternativ.

 

Dermed står alternativet republikk fram som meir mystisk enn det strengt tatt er. Det grunnleggjande er nemleg ganske enkelt: Det er at statsoverhovudet blir plukka ut på same vis som andre viktige posisjonar blir fylte i demokratiet: gjennom val og demokratiske kanalar. Og på åremål. Verre er det ikkje.

 

Dei fleste meiner Noreg har eit styringssystem som fungerer ganske godt. Forholdet mellom Stortinget og regjeringa er tydeleg og avklart. Få ønskjer at ein folkevald president skal kludre det til.

Men ein president kan det vere kjekt å ha. Landet må ha eit statsoverhovud. Og det er fint å ha nokon som er litt heva over den daglege politiske rivaliseringa. Dei tre viktigaste oppgåvene for ein president vil vere om lag som dei tre viktigaste oppgåvene monarken har i dag: Representere landet utetter. Samle landet innetter både ved fest og i kriser. Og vere ein skanse i forsvaret for grunnloven i ein kritisk situasjon.

 

Det vanskelege er ikkje å lage ein republikk. Det vanskelege er å bli kvitt monarkiet.

 

Til vanleg skjer den slags på dramatisk vis gjennom revolusjonar og kupp eller etter krigar og uro. Ingen ønskjer det. Og når ingen ser seg tent med å gå inn for å fjerne ein så populær institusjon, får han vere i fred.

Dermed rullar den kongelege reality vidare, med dei kongelege som våre fremste kjendisar. Med forventningane frå fem millionar nordmenn og ei bunke tyske sladreblad blir nå ei prinsesse følgd frå fødsel, via barnehage og steg for steg gjennom skole, inn i tenåra og forelskingar, vidare inn i høgre utdanning og kjærastar. Ho er fødd inn i rolla som nasjonal maskot – og kongeleg barnestjerne.

Røyndommen har for lengst laupt frå monarkiet som styringsform og idé. Men som reality? Det ser ut til å bli nokre sesongar til av «Kongehuset»

 

 

Kjære Haakon Magnus: Vis at du er moderne, kul og modig - abdiser i god tid

 

Våre verdier om frihet, likhet og brorskap er i fortid kjempet fram i blodig kamp mot det system du er en etterlevning av. Hvis du har et ønske om å bli som en av oss, så skal vi frigjøre deg fra din gisselstatus.

 

<Opprinnelig publisert i Dagbladet.no/meninger den 16. sep 2015, kl. 08:00>

av Paal HH Lindenskov Overlege dr.med.

 

Kronprinsen er i skuddlinjen for tiden. Ikke meg imot. Som innfødt i et elitært system hvor de få rike i århundrer har bemektiget seg på bekostning av resten, så er det vel naturlig at han omgås likesinnede. Oppmuntrende er det imidlertid at det vekker slik oppsikt og at de bindinger han selv mener seg fri fra kommer for en dag. Saken i seg selv er en bagatell, men reaksjonen kan være symptomatisk for at monarkiet er overmodent. Måtte det dele skjebne med overmoden frukt.

 

Koblingen mellom den styrtrike omgangskrets kronprinsen ikke vil vedkjenne seg og hans tilsynelatende politiske ambisjoner, er imidlertid langt mer betent. Med stor iver og kløende markeringsbehov arrangerer vår tronarving private tankesmier og deltar i nettverk med ambisiøse navn som «Global Dignity», «Global Shapers» og «Young Global Leaders». I disse fora drøftes ideelle temaer av politisk karakter, og det hele er sponset av multinasjonale giganter som Goldman Sachs og Coca-Cola. Tidligere statsråd Trond Giske falt på klønete vis, i sin nettverksbygging, for fristelsen å invitere tronarvingen til et rådgivende utvalg. Kronprinsen ga sitt like klønete samtykke, men begge ble korrigert av politikere med bedre hukommelse og innsikt.

 

Altfor mange vil hevde at slikt engasjement avspeiler en moderne og ideelt innstilt tronarving. Det naturlige ville kanskje være å gi monarken politisk makt? Han er tross alt hevet over billig politisk frieri ettersom hans embete var gitt allerede før hans fødsel og varer til hans død. Bør ikke et sådan forbilledlig engasjement «krones» med stemmerett?

 

Historieløst nonsens. Vi står i en lang tradisjon for å avgrense kongemakt til fordel for folkemakt. Trontalen kan være symbolsk for dette. Da er kongen og tronarvingen til stede, mens dronningen i mangel på en konstitusjonell rolle får bli med på Stortingets nåde. Trontalen overleveres kongen av statsministeren for høytlesning. Ikke så mye som et mellomrom i denne talen er redigert av monarken.

 

Mens forrige statsminister Jens Stoltenberg ikledde seg snippkjolen og overleverte trontalen med et dypt, ærbødig bukk servilt posisjonert fra nederste trinn opp til tronstolen, møtte landsfader Einar Gerhardsen opp i dress og besteg trinnene opp til tronstolen nivellert som kongens likemann. Sosialistisk Venstreparti som stadig skryter av sine grunnlovsforslag om å innføre republikk, har i det minste representanten Langeland som mener alvor. Han boikotter like godt hele sesjonen fordi han finner kongen malplassert i Nasjonalforsamlingen, og dernest fordi han opplever det hele som en ubehagelig edsavleggelse til kongen. Hallgeir Langeland er i godt selskap. Statsminister Gunnar Knudsen som lyktes med å frata kong Haakon vetorett på grunnlovsforslag i 1908, for øvrig til kongens store vrede, lyktes ikke med sitt senere forslag i 1913 om å nekte kongen adgang til Stortinget.

 

Norge var sist uten konge i 1905, i perioden etter at Stortinget hadde avsatt kong Oscar 2. Etter en rådgivende folkeavstemning ble kronprins Carl innsatt som kong Haakon. I Stortingets beslutning om å videreføre monarkiet i 1905, ble kongemakten klart avgrenset. Monarkiet endte opp som et av de mest avpillete i Europa, i ettertid karakterisert som en forkledd republikk av historikeren Trygve Bull.

 

Så vel Christian Michelsen som hans gode rådgiver Fridtjof Nansen hadde sympatier for det prinsipielt riktige i å opprette en republikk, men valgte en strategisk linje. Alle våre naboland inklusive tsarens Russland pluss Tyskland, Belgia, Nederland og ikke minst England var monarkier. Kun fjerntliggende Frankrike og Sveits var republikker den gang. Gjennom dronning Maud som datter av det engelske kongehus, ble Norge sikkerhetspolitisk sikret mot Sverige og Russland. Fridtjof Nansen var bekymret for at en endring av statsforfatningen til republikk ville medføre en risikabel treghet fordi det som en Grunnlovsendring ville kreve to påfølgende stortingsflertall. Statsminister Christian Michelsen stilte til og med kabinettsspørsmål for å unngå dette, mens Gunnar Knudsen forlot regjeringen i protest mot dens vedtak om å videreføre monarkiet. Michelsen var imidlertid klinkende klar i hvor sterkt avgrenset så vel kongemakt som prakt skulle være i dette konstitusjonelle monarki.

 

Dobbeltmonarkiet fra 1814 ble altså videreført i 1905 som en statsgaranti for en historisk situasjon vi for lengst har lagt bak oss. Monarkiet som en føydal etterlevning har ingen plass i moderne tid med liberale verdier som sier at alle mennesker står på like fot. Det høyeste embete i statsforfatningen kan således ikke arves. I det minste må vi ikke glemme hvordan våre bautaer Christian Michelsen, Gunnar Knudsen, Einar Gerhardsen med flere nøye har voktet grensen mellom folkemakt og kongemakt. En kul og rastløs kronprins som frir til popularitet i befolkningen for å bygge seg et fundament for framtida må ikke gjøre oss verken sløve, historieløse eller naive.

 

Kjære Haakon Magnus. Jeg har sympati for at du er kneblet fra å svare på dette, men som du vet så er du og dine en anakronisme. Våre verdier om frihet, likhet og brorskap er i fortid kjempet fram i blodig kamp mot det system du er en etterlevning av. Hvis du har et ønske om å ikle deg ditt alter ego Johnny fra Stovner og bli som en av oss, så skal vi frigjøre deg fra din gisselstatus. Da kan du som meg delta i vulgærpolemikk, bli med ut og seile uten politieskorte, fritt stille til valg og bidra til fellesgoder med å betale skatt. Har du ikke råd til det, så kan du jo dra på gratis ferie. Vis at du er moderne, kul og modig - abdiser i god tid.

 

 

Avskaff monarkiet

 

<20.6.2014 Morgenbladet's leder>

 

Reaksjonene etter nyheten om kongefamiliens valg av privatskole følger et kjent mønster. Men det er ikke kongefamilien som er ute av takt med folket, det er selve statsformen som er avleggs.

 

Den norske kongefamilien har helt siden 1905 greid kunststykket både å være opphøyet kongelige og sympatisk folkelige. Kong Haakon gikk på skiskole hos Nansen. Kong Olav steg på trikken i anorakk og ble folkekongen. Hans barn og barnebarn gikk på offentlig barneskole. Når kronprinsparet nå har valgt å ta sine to yngste barn, tronarvingene Ingrid Alexandra og Sverre Magnus, ut av den offentlige skolen, markerer det et brudd med denne tradisjonen.

 

Fordi vi aksepterer at kongefamilien har en opphøyet posisjon, får deres handlinger stor symbolsk kraft. Når kongefamilien velger bort fellesskolen, sender de et signal om at den offentlige skolen ikke er god nok for deres barn – det er det ingen tvil om. Men ingen bør bli overrasket over at kongehuset faktisk er en del av eliten.

 

Kronprinsparet er heller ikke alene om å tvile på at den norske skolen er god nok. Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer for privatskoler blant annet ved å vise til at de gir et større mangfold og større valgfrihet. Det har de selvsagt rett i, men bare dersom en fellesskole betyr en helt lik skole for alle. Hvorfor skal det ikke finnes offentlige skoler med montessori-pedagogikk eller undervisning på engelsk på barneskolenivå? Det er viktigere å legge til rette for en bedre og mer variert offentlig skole, enn å åpne for flere privatskoler.

 

Fellesskolen hviler på premisset om at den skal være god nok for alle: fattig og rik, luringer og treiginger. For at fellesskolen skal fortsette å være et godt sted for alle norske barn, må også eliten sende barna sine dit – en god skole er et dugnadsprosjekt. Derfor er det ikke rart at Arbeiderpartiets Martin Kolberg var en av de første til å kritisere privatskolevalget. For en med hjerte for fellesskolen blir kronprinsparets valg et svik – enda verre dersom man i tillegg er monarkist.

 

Statsformen monarki fratar små barn som prinsesse Ingrid Alexandra grunnleggende menneskerettigheter. Livsløpet er allerede staket ut for henne. Hun og hennes familie har begrenset ytringsfrihet, og må dele privatlivet med hele folket. Kronprinsparet mener privatskole er bra for kongebarnas dannelse og utvikling. Det aller beste ville være å fri dem fra kongeligheten. Norge bør bli republikk.

 

ABJ

 

Ja til republikk

 

<Leder i Bergens Tidende 7 mai 2014>

 

Tiden er inne for en seriøs diskusjon om Norges statsform

 

 

Folkets avgjørelse er faldt. Vi kan være sorgfulde over, at vor Nation ikke har kjent sin Besøgelses Tid, at vi ikke har været Stillingen voksen, og at vi atter skal ind i den monarkiske Statsform», skrev redaktør Finn B. Henrikssen i Bergens Tidende i november 1905

 

Men han skrev mer: «Vi Republikanere er slagne og sænker vor Kaarde. Vi hilser Prins Carl og Prinsesse Maud som Landets Konge og Dronning. Leve Norges Konge, Leve Norges Dronning!»

 

Folkeavstemningen i 1905 var formulert som et spørsmål om ja eller nei til at prins Carl av Danmark skulle bli konge i Norge, men den ble nok allment oppfattet som et ja eller nei til monarkiet. Også BTs daværende redaktør oppfattet temaet slik, og kjempet for nei.

 

De stemmeberettigede var menn over 25 år. Flertallet for monarkiet - eller for han som ble kong Haakon VII - var på 78,9 prosent. I enkelte bygder på Vestlandet var det for øvrig nei-flertall, mens Bergen lå tungt inne på ja-siden.

 

Redaktør Henrikssens pragmatiske avbikt for det klare flertallet i 1905 har preget BTs få ledere om spørsmålet siden: Et lunkent forsvar for status quo, kongefamilien var og er jo godt likt. Hvorfor blåse opp en potensielt ubehagelig debatt om noe som fungerer?

 

Pragmatismen ble nok også hjulpet av leken med tanken på hvem som kunne blitt Norges første folkevalgte president. Jørgen Kosmo? Per-Kristian Foss? Sylvia Brustad?

 

Men det er grenser for hvor lenge vi kan skyve de prinsipielle problemene foran oss: Kongehuset har store privilegier, og - potensielt - betydelig makt. Det er problematisk å la slike posisjoner gå i arv, i alle fall ikke uten at borgerne bekrefter at det er slik de vil ha det, etter en grundig og opplyst debatt. Kanskje kan en ny folkeavstemning være en idé.

 

En bok av journalist Kjetil B. Alstadheim har bidratt til at spørsmålet igjen er satt på dagsordenen. Alstadheim påpeker blant annet at kong Harald i 2008 undergravde statskirkereformen, ved å insistere på at han - og hans etterkommere - fortsatt skulle være grunnlovsforpliktet til å bekjenne seg til evangelisk-luthersk kristendom. Mediene og politikerne godtok det, og dermed er det i dag - naturlig nok - omstridt om Den norske kirke virkelig er skilt fra staten.

 

Et pragmatisk argument for monarki har vært at kongen kun har en seremoniell funksjon. Når det ikke er snakk om makt, er det heller ikke så viktig at den som sitter i posisjonen er folkevalgt.

 

Men eksempelet nevnt over er langt fra det eneste der kongefamilien har agert politisk. Det kan være nok å nevne kronprins Haakon Magnus’ funksjon som såkalt døråpner for norsk næringsliv, blant annet i diktaturet Aserbajdsjan i 2011.

 

Det finnes andre argumenter for monarki - stabilitet og nasjonal identitet vil være to av dem - men det er ikke til å komme utenom at arvelig makt, og arvelige privilegier, er tvilsomme innslag i en moderne stat.

 

Tiden er inne for en styrt overgang til republikk, men først for en ærlig og grundig debatt.

 

Konge? I 2014?

 

<6.5.2014 NRK.no Kronikk ved Kjetil B. Alstadheim, kommentator i DN>

 

Språket er ikke det mest utdaterte i Grunnloven. Det er på tide å si farvel til kongehuset.

 

I dag behandler Stortinget forslagene om å modernisere språket i Grunnloven. Det lå an til å ende i ingenting. Men mandag kveld ble det klart at det blir flertall likevel for en lov i mer moderne bokmål og også en versjon på nynorsk.

 

Men selv om språket oppdateres, vil loven fortsatt lukte støv. Det mest utdaterte i Grunnloven er virkelig ikke det snirklete språket og glemte ordene, men en overlevning av en statsform.

 

«Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk,» står det i dagens paragraf 1 som slår fast at Norge er et monarki.

 

«Regjeringsformen er innskrenket og arvelig monarkisk», lyder paragrafen i modernisert fasong.

 

Oppgjør med kongemakten

Hvor skrikende umoderne noen av paragrafene er, blir bare enda tydeligere når de kommer i ny språkdrakt. Grunnloven har større behov for moderne innhold enn moderne språk. En overgang fra monarki til republikk ville være å fullføre den prosessen som startet for 200 år siden.

 

Grunnloven fra 1814 var et oppgjør med kongemakten og eneveldet. Makten ble flyttet fra kongen, som hentet sin legitimitet fra Gud, til folket, som henter sitt mandat fra folket i valg. Gradvis ble prinsippet om folkestyre mer grunnfestet. Den kongemakten som fortsatt var stor i Grunnloven av 1814, er høvlet ned, ikke minst gjennom innføringen av parlamentarismen, som betyr at en regjering ikke sitter på kongens nåde, men på Stortingets.

 

«Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer», er ordlyden i den moderniserte versjonen av paragraf 12.

 

Paragrafen er direkte misvisende. For en slik makt har kongen i praksis ikke. Det er valgresultatet som avgjør hva slags regjering landet får. Kongen utnevner regjeringen. Men hvis han utnevner en regjering som ikke har et grunnlag i Stortinget, har den ingen fremtid.

 

Arvefølgen er museal

Paragraf 6 forteller hvordan Norges statsoverhode plukkes ut. I moderne språkdrakt lyder det underlig fremmed:

 

Arvefølgen er lineal, således at bare i lovlig ekteskap født barn av konge eller dronning, eller av en som selv er arveberettiget, kan arve, og at den nærmeste linje går foran den fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.

 

Slik er det arvelige monarki. Statsoverhodet velges ikke, det blir født i lovlig ekteskap.

 

Kronprins Haakon fremstår som både kunnskapsrik, engasjert og kompetent. Men han ville vært Norges neste statsoverhode også om han var ignorant, lat og udugelig. Kronprinsesse Mette-Marit imponerer mange med hvordan hun har gått inn i en privilegert, men tross alt også svært krevende rolle. Men posisjonen hun har fått i likestillingslandet Norge, har hun giftet seg til. Kronprinsparet vil gjerne fremstå som moderne, men symboliserer i seg selv det grunnleggende udemokratiske og utdaterte i monarkiet som system.

 

Kongehuset står støtt. Ikke fordi monarkiet nødvendigvis står så sterkt som prinsipp. Men fordi kongefamilien er populær og godt likt av folk. Kongehusets popularitet handler ikke om oppslutning om et system, men om oppslutning om en familiebedrift.

 

Stortingspresident på prinsejakt

Men Grunnlovens paragrafer handler ikke om en bestemt familie. De handler om landets statsform.«Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret, da skal en ny konge eller dronning velges av Stortinget», er den moderne varianten av paragraf 48.

 

Hvis Norge plutselig manglet tronarving, er det virkelig noen som mener på fullt alvor at den norske stortingspresidenten skulle sendes på jakt etter en prins eller prinsesse som er til overs i et annet europeisk kongehus, omtrent som i 1905?

 

Trolig ytterst få. Men et slikt absurd scenario følger av Grunnloven. Det er bra at loven får et språk folk kan forstå. Men på sett og vis ville det kanskje være like greit at den fortsatt var pakket inn i et språk som er like passé som monarkiet er som idé.

 

 

Harald den siste av Noreg

 

<11.1.2014.Publisert i VG Sveinung Rotevatn, stortingsrepresentant (V)>

 

 

93 prosent av alle nordmenn meiner kong Harald gjer ein god jobb. Eg er blant dei. Samstundes meiner i underkant 20 prosent av alle nordmenn at vi bør innføre republikk. Eg er blant dei også.

 

Oppslutnaden rundt kongehuset går sjølvsagt noko opp og ned. Men det er ingen tvil om at eit fleirtal ønskjer monarki i Noreg. Rett nok var det sterke krefter som meinte at Noreg ved frigjeringa frå Sverige i 1905 burde bli republikk. Men slik den maktpolitiske situasjonen var for ein ung nasjon i eit uroleg Europa på den tida, var det tvingande nødvendig å sikre seg alliansar med andre land - framfor alle Storbritannia. Noko vi gjorde ved at den britiske prinsesse Maud vart til dronning Maud av Noreg.

 

Ikkje-demokratisk

 

I dag er det i alle fall ingen tvil om at posisjonen til dronning Mauds barneborn er sterk. Eg nemner dette fordi det berande og dominerande argumentet for monarkiet synest å vere at institusjonen har stor folkeleg støtte. Det er i alle fall det argumentet dei fleste politikarar og andre synsarar lenar seg på i ulike offentlege debattar om temaet, sjølv om dei fleste medgir at «prinsipielt» er monarki ei avleggs styreform.

 

Føresetnadsvis ville altså desse stemmene vore mot monarkiet som styreform dersom det ikkje hadde stor folkeleg støtte. «Prinsippet» som skal liggje til grunn for styringa av samfunnet er altså å følgje den rådande folkemeininga. Det kan vel i og for seg også kallast ei prinsipiell tilnærming, kanskje best oppsummert av den franske politikaren Alexandre Auguste Ledru-Rollin (1807-1874): «There go my people. I must find out where they are going so I can lead them.»

 

At monarkiet ikkje har eit demokratisk mandat (med mindre du var mann og over 25 år i 1905), er langt frå det einaste problemet. Monarkiet står også i direkte motstrid med ei rekkje andre viktige prinsipp, som dei fleste vanlegvis set høgt. Det står i motstrid med prinsippet om religionsfridom («Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion», jf. Grl. § 4), det står i motstrid med prinsippet om likskap for lova («Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages», jf. Grl. § 5), prinsippet om ytringsfridom («Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar.», jf. strl. § 101) og prinsippet om å kunne gifte seg med den ein vil («En til Norges Krone arveberettiget Prinsesse eller Prins maa ei gifte sig uden Kongens Tilladelse», jf. Grl. § 36).

 

Utdatert i 1905

 

Så kan ein sjølvsagt innvende at alt dette er formalitetar. Til dette er det for det første å seie at noko kan vere prinsipielt galt utan å ha stor praktisk betydning. For det andre meiner eg faktisk det er etisk tvilsamt, både prinsipielt og i praksis, at fleirtalet i eit samfunn skal påleggje ei 10 år gamal jente å bli dronning, med alt personfokuset det fører med seg. Prinsesse Ingrid Alexandra kan aldri stille til val for eit politisk parti, bli ateist eller for den saks skuld flytte inn på Blitz-huset. Ho kan faktisk gjere fint lite med livet sitt, anna enn det vi som storsamfunn har pålagt ho å gjere - heilt frå ho kom til verda 21. januar 2004. Kva veit vi eigentleg om hennar ønskje om å bli regent? Er ho kvalifisert? Meir kvalifisert enn dei 56.950 andre borna som vart fødde i 2004?

 

Då Michelsen-regjeringa i 1905, mot alle internasjonale trendar, tilrådde etableringa av eit norsk monarki, gjekk seinare statsminister Gunnar Knudsen (V) ut av regjeringa i protest. Han kunne ikkje godta at ei regjering i eit moderne demokrati kunne finne på å gå inn for at posisjonen som statsoverhovud skulle gå i arv.

 

Så har det då heller ikkje blitt etablert spesielt mange monarki i verda sidan den gong. Eller for å sitere kong Farouk I av Egypt (1920-1965): «Soon there will be only five Kings left - the King of Spades, the King of Clubs, the King of Hearts, the King of Diamonds and the King of England».

 

Den siste konge

 

Like fullt har vi framleis ein King of Norway - i 2014. Her diskuterer vi ikkje kven som er dei beste kandidatane til å vere våre fremste representantar. Her diskuterer vi rett og slett kor vidt dei skal veljast av oss eller ikkje. Det burde ikkje vere eit vanskeleg spørsmål.

 

Eg tvilar ikkje på at kong Harald er glad i landet sitt. Landet vårt. Og den største tenesta han kunne gjort oss når vi no skal feire grunnlovsåret 2014, er å seie at 200 år med monarki får halde. At han blir den siste som er «konge av Guds nåde», og at framtidige statsoverhovud får stille til val og be om folkets nåde i staden. Om kronprins Haakon stiller til val, skal eg til og med vurdere å stemme på han.

 

Privatisér kongehuset

 

<20.7.2013 Gunnar L. Brevig er leder i Norge som republikk!, Opprinnelig publisert i Dagsavisen Nye Meninger>

 

Det er noe fryktelig galt et sted - stod det i Dagbladet's Magasinet denne helgen.

Sitatet er hentet fra kronprinsens kone, Mette-Marit, hvor hun konstaterer at "Når folk bare er opptatt av hvilke sko eller kjoler jeg har på meg, så er det noe fryktelig galt et sted".

 

Ja, det er helt korrekt; det er noe fryktelig galt et sted. Men, skyld verken på journalistene, ukebladene eller leserne/seerne, for årsaken er jo selve prinsesserollen, en av de fremste symbolene på glansbildemonarkiet.

 

Det er jo slik kongehuset stadig ønsker å presenteres, med en overflod av autoriserte bilder i de glansede ukebladene med lekre kjoler, spesielle vesker, nye frisyrer, storslåtte seremonier og alskens annet glitter og stas.Sentrale suksessfaktorer i monarkiet er jo bryllup, barnefødsler, pomp og prakt og lite annet.

 

De siste to ukene har kjoler, pengebruk, hvalper, fartsbøter og mye annet blitt behørig kommentert. Glansbildereportasjene av kronprinsparet kulminerer denne helg med det store og etterhvert så mye omtalte bursdagsselskapet. Et 40-årslag er jo absolutt noe som bør feires, men måten det skjer på vekker motstand og diskusjon.

 

Kongehuset er en gratisavis skrev førsteamanuensis i journalistikk ved Markedshøyskolen, Carl-Erik Grimstad, forrige uke.

Deler av kongehuset forstår ikke hvordan de blir utnyttet. Han fastslo helt enkelt at det hele handler om markedsføring. Kongehuset er som en gratisavis, men kongen en elendig redaktør. Når Slottet ikke lenger har troverdigheten i behold, går den kongelige gratisavisa konkurs.

 

Vi deler imidlertid ikke hans oppfordring til loftsrydding for å få kongehuset på skinner igjen, hele institusjonen er moden for å skrives ut av Grunnloven - i demokratiets navn.

 

Privatisér kongehuset

 

Rollene kongehuset fyller hører best hjemme i glamourpressen og det er en nærliggende tanke at konge­huset heller kan finansiere seg selv ved timebetaling, foredrag, glanspåkastelse, billettsalg og lignende.

 

Monarkiet blir avviklet, men ikke ennå. Ingen bedriver i dag seriøs forsking på hva monarkiet bidrar med, eller hvordan monarkiet som statsform skal utvikles. Til det er det for uinteressant. Rollene som skal pleies er også definert til å være uten meninger – rett og slett meningsløse i bokstavelig forstand.

 

Status i dag i Norge er at så lenge familiebedriften "Det norske kongehus" ikke gjør noe galt, så vil nok glansbildemonarkiet fortsette en stund til. Men, kun en stund til - for monarkiet blir avviklet, det er klart på vei ut. Ingen land i verden innfører monarki og ingen anbefaler nye nasjoner å innføre monarki. Det siste landet i Europa som gjorde dette var Spania, hvor diktatoren Franco egenrådig dikterte dette – ikke noe å være stolt av. Mange forteller oss i foreningen Norge som republikk at det er klart at monarkiet er gammeldags, hører egentlig hjemme i eventyrene, at viktige statlige verv selvfølgelig ikke skal gå i arv og at monarkiet nok blir avviklet - men ikke ennå.

Hva er det vi venter på?

 

Skandaler som i Sverige og Spania? Eller kanskje bare at tronarvingen takker nei? Det vil jo være den beste måten å prioritere og å beskytte familien på og det vil umiddelbart bli både forstått og raskt akseptert av det norske folk. Eller hva med at Stortinget skal ta initiativ? Det skal nok mye til, for i samme øyeblikk en saklig god diskusjon kjører så er jo konklusjonen gitt for dersom vi skulle skrive Grunnloven fra grunnen av da ville vi jo ikke finne på et monarki.

 

Neste år skal vi feire 200-årsjubileet for Grunnloven, Norge har mye å feire, men et glansbildemonarki bør definitivt ikke være en del av det fremtidige styresettet i Norge for de neste 200 årene. Det er på tide å diskutere republikk i Norge.

 

Norge trenger å velge gode ledere for fremtiden - ikke arve dem fra fortiden

 

Royal flush

<18.7.2013 Frode Bjerkestrand er kommentator i Bergens Tidende>

 

Han som skal bli Norges siste konge fyller 40. Feiringen blir starten på et langvarig gravøl for monarkiet.

For oss norske republikanere er kronprins Haakon et problem. Det blir ekstra tydelig nå på lørdag, når han skal feire sin 40-årsdag.

 

Hipsterprinsen entrer sine middelaldrende år med svært høy godvilje i ryggsekken. Han får rockekonsert i gave; trolig med Biffy Clyro, ett av klodens beste band akkurat nå, på scenen. Han får sikkert terrengsykkel, våtdrakt og nye skistaver i karbon også.

 

Til sammen vil gavebordet og hurrafesten underbygge merkevaren «Haakon», den som utstråler friskhet, ungdom, endringsvilje og coolness.

 

I et republikansk perspektiv er kronprinsen en katastrofe, nettopp fordi han er så totalt sympatisk.

 

Haakon er også et vandrende paradoks. 40-årsfeiringen bekrefter i seg selv at han tilhører rikets ypperste og hippeste samling kjendiser. Samtidig har en av hans aller viktigste oppgaver vært å slepe Slottet ut av en gjespende fjern Oslo Vest-tilværelse, preget av fiff, forbindelser og salongflørt.

 

Dersom Haakon hadde valgt å videreføre den typen sosietets-strategi, ville kongehuset selv ha kollapset av seg selv i støv og avdanket glamour, og monarkiet ville ha vært enda nærmere undergangen.

 

Men Haakon har kjørt mye telemarkski i norske fjell, han er aktiv, veltalende, deltakende, og dermed også flink til å skape seg en viss fallhøyde - som igjen gjør ham mer menneskelig.

 

I motsetning til det nokså lattervekkende svenske kongehuset, er Haakon ikke en naturlig del av en global überklasse av bortskjemte drittunger.

 

Men noen ganger er ikke en perfekt kronprins nok. Det holder ikke lenger bare å være utstyrt med riktig DNA og sosiale antenner.

 

Monarkiets arvtakere må også være utstyrt med rikets fremste PR-rådgivere. Prinser og prinsesser må opplæres i mediehåndtering og merkevarebygging; de må følge en konsekvent strategi for å legitimere sin egen status som privilegerte.

 

Her ligger det et stort paradoks. Monarkiet er grunnfestet i Grunnloven og mange hundre års tradisjon, og burde ideelt sett vært selv-legitimerende. Men Slottet må likevel hver eneste dag følge en nøye konstruert strategi for å forsvare sin posisjon overfor folket.

 

Assisterende kommunikasjonssjef, kontrollfrik og tidligere Dagbladet-journalist Svein Gj. Gjeruldsen har gjort en god jobb med å strømlinjeforme Slottets mediestrategi siden han ble ansatt i 2001.

 

I et republikansk perspektiv er kronprinsen en katastrofe

 

Bortsett fra bråkmakerne i Se og Hør, som glatt invaderer intimsoner for å tilfredsstille landets utømmelige kikkerlyst, har Slottets kommunikasjonsavdeling en enkel jobb med å håndtere pressen.

 

Bare vent og se NRK og Hans Olav Brenners intervju med jubilanten på lørdag. Ingen praktiserer sin journalistiske servilitet overfor Slottet med så stor eleganse, kranshots og softlinser som NRK. Statskringkastingen gjør kanskje alene mer for monarkiets popularitet enn noen handshaketurné i distrikta.

 

Som kronprinsens 40-årsfeiring viser, er vi i media nesegruse overfor «festlige» anledninger som dette. Det gir oss nok en grunn til å sensurere oss selv fra å diskutere de svært tvilsomme prinsipielle sidene ved arvelig monarki - føydaltiden siste astmatiske utpust.

 

En 40-årsdag er jo bare moro! De er jo så flotte og festlige! Og så sjekk de kjolene, da!

 

At «kjolejournalistikk» er blitt en egen sjanger, er nok et nitrist uttrykk for den tafatte dekningen av Kongehuset. Så lenge vi i media bråker mest om Mette Marits fancy kjoler, seiler den store og viktige prinsippdebatten videre inn i tjukkeste tåkeheimen.

 

Ingen forstår disse mekanismene bedre enn kronprins Haakon selv. Gjennom sin karriere som sivilist, student, statsviter og verdensborger, er jeg sikker på at han har tolket verdensvindene på riktig måte.

 

Jeg tror han forstår hvor skjør balansegangen mellom det å få maktens privilegier i arv og det å være relevant statsoverhode er. Og jeg tror han vet at kombinasjonen av de to på lang sikt er umulig i et opplyst og moderne demokrati.

 

Haakon er en smart fyr, og har brukt det siste tiåret til å bygge seg et image som en mildt liberalkonservativ friskus, med stor omsorg for grønne, myke og globale verdier.

 

Selv om rollen som monark in spe pr. definisjon skal være apolitisk og meningstom, er selve det å konstruere et reisverk rundt sin egen posisjon en politisk handling.

 

Haakon er selv oppdratt til å bli kongehusets viktigste politiske forsvarsargument, uten å kunne si det rett ut selv.

 

Dette er kanskje Haakons tristeste skjebne: At han ikke selv kan delta i debatt om monarkiet, om Norges fremtid, om prinsipper for maktfordeling og styring, om politisk deltakelse, likeverd og medbestemmelse.

 

Jeg skulle mer enn gjerne hørt ham snakke utdypende om det, men paradokset er vel at han da ville ha undergravd hele fundamentet for sin egen, nedarvede posisjon.

 

Sånn er vårt royale catch22: Total ytringsfrihet for de kongelige vil føre til at monarkiets legitimitet smelter vekk.

 

Uansett, det må gå over. Summen av modernitetens utvikling, og økte krav til politisk ansvarlighet og handlekraft, drar oss uvegerlig i en retning; mot monarkiets undergang.

 

Kronprins Haakons datter Ingrid Alexandra vil etter alt å dømme bli Norges aller siste monark. Haakon selv vil bli Norges siste konge.

 

Synd at han er arvelig bundet og belastet. Han kunne kanskje ha blitt en glimrende president.

 

Monarkiets siste reise

 

<15.5.2013 Publisert i Aftenposten Erik Ingvoldstad er varamedlem i Foreningen Norge som republikk>

 

Det er på tide å si farvel til kongefamilien, og ta landet inn i den demokratiske fremtiden vi fortjener: Republikken Norge.

 

 

La oss snakke om en ubehagelig sannhet. En sannhet vi har levd med i lang tid. Sannheten om Norge. Et land, som setter demokratiske verdier høyere enn alt annet. Verdier, som å behandle alle likt, som å la alle snakke fritt og som å la oss leve som vi vil, innenfor lovens rammer. Men alt er ikke like fritt i dette landet.

 

Vi har skapt en illusjon om frihet som vi ikke lever opp til. Vi har stilltiende gått med på et valg som ble gjort i 1905, i en tid da kvinner ikke hadde stemmerett og vi ikke hadde tilgang til informasjon på samme måte som vi har i dag. Dette var også en tid da landet trengte å samles etter langvarige unioner med Danmark og Sverige. Det er verdt å merke seg at avstemningen ikke handlet om vi skulle ha republikk eller monarki, det var utelukkende om hvilken konge vi skulle ha. Valget var å hente en dansk prins til å bli konge i Norge. Et valg som mer enn hundre år senere lar tilfeldighetene råde i utnevnelsen av statsoverhode. Så i 2013 er det på tide å si farvel til kongefamilien, og ta landet inn i den demokratiske fremtiden vi fortjener: Republikken Norge.

 

Nordmenn elsker kongefamilien

Jeg vet det er vanskelig å si. For vi nordmenn elsker kongefamilien. Den er blitt sett på som en samlende kraft i de siste 108 år, og minner oss om de konger som fantes i svunne tider - ledere som samlet landet, og kjempet for alt vi har. Men bare fordi det gjør vondt, kan vi ikke lukke øynene for sannheten. Det er på tide vi tar et oppgjør med det faktum at rollen som statsoverhode ikke kan eller skal arves. Statsoverhode bør baseres på demokratiske valg og dyktighet. Dette er ikke et standpunkt som nordmenn flest støtter i dag. Men jeg er overbevist om at enhver som setter seg ned og tenker over realitetene, vil innse at det er bare et tidsspørsmål før kongefamilier over hele verden forsvinner. Vi trenger dem rett og slett ikke. Vi trenger dem ikke for å samle landet, vi trenger dem ikke til å vinke til oss på 17. mai (en dag som handler om frihet og demokrati), vi trenger dem ikke til å synes på forsiden av Se og Hør. Vi trenger noe annet. Vi trenger å stole på at vi som demokrati finner nye og bedre løsninger til å skape det landet og den fremtiden vi ønsker.

 

Jeg hører argumentene: «Men kongefamilien er så koselig», «Kongen har jo ikke reel makt likevel» og «Hvem skulle blitt president? Thorbjørn Jagland?». Til det kan jeg bare si at for det første handler dette ikke om personene i kongefamilien, hverken om kongen, dronningen, kronprinsparet eller barna. Dette handler ikke engang om veskene til Mette-Marit, englene til Märtha, eller fjolleriet til Ari Behn. Nettopp derfor handler det heller ikke om at kongen er en glimrende mann, med gode verdier, som genuint bryr seg om landet vårt. Ei heller at kronprins Haakon virker som en reflektert person, som sikkert kunne blitt en utmerket leder. Det er bare det at han ikke er valgt av noen. Det er rene tilfeldigheter som gjør at disse personene er født til de rollene de har. Og jeg tror de fleste innser at det er galt. Men man klamrer seg til anakronismer, fordi det er mye mer behagelig enn å innse sannheten - nemlig at tiden er overmoden for å tenke ut en ny modell for en ny tid.

 

Må ta debatten

Dessverre ser det ut til at bare et fåtall av stortingsrepresentantene er villige til å ta denne debatten alvorlig - senest 19. mars i år sa Stortingets flertall nei til å be Regjeringen om å utrede ulike alternativer for innføring av republikk i Norge. Om det skyldes at man ikke har tenkt igjennom problemstillingen skikkelig, om man følger partiledelsen slavisk eller om man i båndene mellom regjering, storting og kongehus kommer såpass nære monarkiet at det er vanskelig å flagge at man er i mot det, skal ikke jeg uttale meg om. Men basert på rasjonelle argumenter er det definitivt ikke.

 

Prinsipielle begrunnelser

Jeg har til gode å høre en eneste prinsipiell, rasjonell begrunnelse for å beholde monarkiet - alle argumenter handler om tradisjon eller person. Og disse emosjonelle sidene støttes opp av en presse som lever av kjendisstatusen til kongefamilien. Vi ser heldigvis noen enkeltstående unntak, og jeg er helt overbevist om at republikk vil komme på dagsordenen når folk flest tar inn over seg at vi har et reelt valg. Og dette valget kan komme raskere enn vi tror.

 

Det finnes nemlig en rekke velfungerende demokratiske modeller vi kan basere republikken Norge på. Det er på tide at vi starter diskusjonen om hvilken modell vi vil velge nå, uavhengig av når overgangen til republikk kommer. For den vet vi kommer. Spørsmålet er bare på hvilken side av historien hver enkelt av oss ønsker å stå på.

 

post@republikk.no

 

Republikanske uker på Stortinget

 

<23.3.2013 Kronikk Fra foreningen Norge som republikk!>

 

I ukene før påske ble spørsmålet om å innføre republikk i Norge debattert to ganger på Stortinget. Torsdag den 14. mars ble SVs forslag til endring av grunnloven (Grunnlovsforslag 10: Innføring av republikk som styreform i Norge) lagt frem. Dette er i det vesentlige det samme forslaget som SV har kommet med en rekke ganger tidligere. Det ble ikke votert over forslaget; det vil skje i år 2014.

 

Den viktigste debatten fant imidlertid sted tirsdag 19. mars da Stortinget drøftet forslaget fra representanter fra SV og Ap om å utrede republikk som styreform i Norge (Representantforslag 151 S (2011-2012). I begrunnelsen for forslaget heter det blant annet at enhver stilling som hviler på nedarvede rettigheter, er en anakronisme i demokratiske samfunn. ”Monarkiet er en fortidslevning fra et autoritært styre, og egner seg derfor dårlig som demokratisk symbol”, heter det videre.

 

I innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen (Innst. 235 S (2012-2013)) gikk ikke overraskende Fremskrittspartiet, Høyre, KrF, Sp og to representanter fra Ap imot forslaget. Venstres leder Trine Skei Grande delte forslagsstillernes syn om at enhver stilling som hviler på nedarvede rettigheter er en anakronisme i demokratiske samfunn. Venstre mente imidlertid at en utredning av styresettet må skje gjennom en kommisjon nedsatt av Stortinget (og ikke av regjeringen slik forslaget fra SV/Ap innebærer). Men i stedet for å ta konsekvensen av dette synet foreslo Venstre at representantforslaget ”vedlegges protokollen”. De som måtte mene at Venstre er partiet for de som ikke liker å ta standpunkt i kontroversielle saker har unektelig fått et nytt eksempel å vise til…..

 

I Stortingsdebatten 19. mars la Per Olaf Lundteigen, som var ordfører for saken, frem komitèflertallets (monarkistenes) syn. Deretter la Jette F. Christensen fra Ap frem forslaget om utredning av republikk som styreform. Argumentasjonen fra begge sider fulgte velkjente spor. I debatten gikk Martin Kolberg (Ap) i mot en utredning om avvikling av kongehuset og sa i denne forbindelse bl.a. følgende: ”Dessuten ville en slik diskusjon destabilisere mye av vår demokratiske forståelse, og det synes jeg heller ikke at vi skal bidra til.” Snorre Valen ba Kolberg forklare hva han mente med dette, men Kolberg benyttet seg ikke av anledningen til å utdype sine synspunkter. Mon tro om Kolberg selv vet hva han mente med denne snodige formuleringen.

 

Ved voteringen i saken stemte 16 representanter for forslaget om å utrede republikk som styreform i Norge. Av disse var 6 fra SV, 9 fra Ap og en fra Sp (Lars Peder Brekk). Det ble avgitt 76 stemmer mot forslaget. Mange representanter var ikke tilstede og vi må derfor anta at flere enn 16 stortingsrepresentanter har republikanske tanker i hodet. Til sammenligning fikk SVs forlag om grunnlovsendring om innføring av republikk 17 stemmer sist det var oppe i 2010.

 

Forslaget fra Venstre falt med 81 mot 13 stemmer. Ved den tredje voteringen ble komiteens innstilling om å avvise forslaget vedtatt med 82 mot 12 stemmer. Det er disse siste stemmetallene som er referert i avisene, men det er ikke tvil om at stemmetallene fra den første avstemningen best reflekterer Stortingets holdning til spørsmålet om å utrede republikk som styreform i Norge.

 

Vi får trøste oss med det gamle ordtaket om at dråpen uthuler stenen. Og når tiden er moden skal Norge som Republikk! bidra til at den siste rest av middelalder i vårt styresett fjernes.

 

post@republikk.no

 

 

Republikkstille

 

<Opprinnelig publisert i Dagsavisen 20.3.2013. Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen.>

 

Monarkiet ble ikke avskaffet i går heller.

 

«Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages»

 

Norges Grunnlov.

 

På samme måte som det er et ritual at kongen forestår den høytidelige åpningen av Stortinget, er det et ritual at Stortinget minst en gang hvert fjerde år diskuterer innføringen av republikk, et forslag som så blir iskaldt avvist av et stort flertall av representantene. Men debattene forut for disse voteringene er alltid interessante. De er sjeldent gode eksempler på at føleri og sirkel­argumentasjon trumfer prinsipiell tenkning og rene faktaopplysninger.

 

I går hadde to nye elementer kommet inn i republikanersaken. SV sto ikke lenger alene, men hadde fått selskap av fire Ap-representanter. Og forslaget var ikke lenger å innføre republikk nå, men å sette i gang arbeidet med å utrede republikk som styreform i Norge. Stortinget pleier ellers å være over gjennomsnittet glad i utredninger, så i utgangspunktet burde dette styrke mulighetene for flertall. Kanskje særlig når vi vet at 40 prosent av representantene egentlig er republikanere, men at partipisken er på kongehusets side i dette spørsmålet.

 

Å utrede republikk i Norge, det er fali‘ det. Ifølge Arbeiderpartiets Martin Kolberg vil en slik utredning «destabilisere vår demokratiske forståelse». Intet mindre. Hva Kolberg mener med dette, fikk vi ikke vite i går. For da Snorre Valen fra SV lurte på hva dette egentlig betyr, ble Kolberg like godt sittende på plassen sin uten å be om ordet. Destabiliseringen av den demokratiske forståelsen er derfor foreløpig et mysterium. En annen sak er at alle tidligere forslag om republikk er blitt stemt ned fordi statsformen er for dårlig utredet. At de samme representantene som har ment det, nå stemmer ned en utredning, er ganske fantastisk.

 

Et annet argument for å bevare det norske monarkiet, er at det er veldig demokratisk. Folket stemte jo massivt for monarki i 1905. Ferdig snakka. Det er minst tre problemer som dukker opp her:

 

For det første begynner det å bli en stund siden 1905. På andre områder i samfunnet går ikke politikere av veien for å endre på lover som er over hundre år gamle.

 

For det andre stemte vi ikke over statsform i 1905. Spørsmålet til velgerne i folkeavstemningen var om de ønsket at Stortinget skulle be regjeringen om å oppfordre prins Carl av Danmark til å bli konge av Norge. Temaet statsform var ikke nevnt med ett ord på stemmeseddelen. Valget av Carl, senere Haakon VII, hang også nøye sammen med at Norge som ny og skjør stat trengte allianser med de europeiske makt­elitene. Prins Carl var et kinderegg. Han var dansk, kona var i slekt med den engelske kongefamilien, og på toppen av det hele hadde de allerede en fiks ferdig tronarving på rede hånd.

 

For det tredje ble halvparten av befolkningen nektet å stemme. Det er forhåpentligvis de fleste klar over nå i stemmrettsåret 2013. Av denne halvparten gikk 75 prosent til urnene. Da er vi nede i 37,5 prosent av folket. Og av disse 37,5 prosentene stemte 78,9 prosent for prins Carl. Det gir en oppslutning på 29,6 prosent. Slett ikke verst, men det er ikke et rungende og begeistret folkelig mandat. Et tilleggsmoment var da, som nå, at republikk ikke forelå som et reelt alternativ. Det var ikke utredet den gang heller. Spørsmålet var rett og slett ja eller nei til prins Carl.

 

Monarkiets forsvarere gjentar også at kongen ikke har formell politisk makt. Det er riktig, i alle fall nesten. Men kongen har makt. Og den makten går i arv. For eksempel har kongen uformell makt fordi han setter dagsorden, blir lyttet til og fungerer som rettesnor. Også for Stortingets egne monarkitilhengere. Da Hans Olav Syversen fra KrF med stort alvor skulle argumentere for monarkiet i mai 2010, for eksempel, brukte han to sterke sannhetsvitner for å understreke hvor viktig denne styreformen er for Norge. Det ene sannhetsvitnet var kongen, som ble sitert på at monarkiet er viktig særlig i krisetider. Det andre sannhetsvitnet var kronprinsen, som sa at «det kan i hvert fall være godt i en tid med mye skifter og en stor informasjonsstrøm». I den norske monarkidebatten er det altså fullt mulig å argumentere for at kongen er uten politisk innflytelse det ene øyeblikket, for så å sitere ham ordrett fra Stortingets talerstol for å understreke poenget i det neste øyeblikket. Og det uten å bli svimmel.

 

Gårsdagens ordskifte var over på godt under en halvtime og gikk langs de samme linjene. I tillegg til argumentene over hørte vi også den gamle kjenningen om hvor samlende kongehuset er. Det er det sikkert, for all del. Men betydningen bør ikke overdrives. Det som først og fremst er limet i det norske samfunnet er høy grad av tillit, stor oppslutning om grunnverdiene våre og utbredt økonomisk likhet. Den norske fellesskapsfølelsen er sterk og går helt sikkert ikke i oppløsning av at vi endrer statsform. Hvis nasjonen ikke hadde tålt konflikter og motsetninger, hadde det vært ute med oss for lenge siden. Ingen konge kunne gjort noe med det.

 

Oppsummert kan vi si at Stortingets syn på statsform er som følger: Vi kan ikke bytte fordi det ikke er utredet. Og vi kan ikke utrede det fordi det ville destabilisere vår demokratiske forståelse. En demokratisk forståelse som får oss til å tro at vi er bundet av stemmene til under 30 prosent av den voksne befolkningen, avgitt for over hundre år siden, endatil i et spørsmål som strengt tatt handlet om noe annet. Til sist virker dagens system samlende, det føler i hvert fall mange, tror vi. Dessuten er det kjekt å ha i kriser, for det har kongen sagt.

 

twitter.com/hegeulstein

 

 

Monarkiet trenger kritisk bokettersyn

 

<Opprinnelig publisert i NRK.no/ytring 21.1.2013.Jens Høvsgaard er undersøkende journalist som har jobbet med tv siden 1991 og tidligere har vært ansattt på Nordisk Film og TV, Kanal2 og TvDanmark>

 

«I en mediehverdag hvor enhver omtale av kongefamilien er spunnet inn i lyserød babyromantikk, gjør det godt med en kritisk oppfølging av det ekstravagante pengeforbruket, de suspekte sponsorer og sammenblandingen av offentlige midler og privatøkonomiske interesser.»

 

Slik skrev Dagbladet Politikens anmelder om min bok «Det koster et kongerige» da den ble utgitt. I boken går jeg gjennom økonomien i det danske kongehuset. Akkurat som når andre journalister går en virksomhet, organisasjon eller en framtredende politiker etter i sømmene, har jeg gravd et par spadestikk dypere enn normalt for å få større innsikt i den danske kongefamiliens relasjoner, besittelser og disposisjoner.

 

Dette er det ikke tradisjon for i Skandinavia. Kritisk journalistikk om kongehuset inngår ikke i pensum på journalistutdanningene, og ute i redaksjonene skriver «ordentlige» journalister om ministre og mordere. Ikke om prinser og prinsesser. Det kan ukebladene og tabloidene ta seg av!

 

I lommen på næringslivet

Dette er et kjempeproblem. Pressen og journalister har som oppgave å kontrollere samfunnets makthavere og ledelse. Det er en viktig del av den demokratiske prosessen at statsoverhoder er under konstant og nøye kontroll av en våken presse. Sånn fungerer det da også overalt i demokratiske samfunn, bare ikke i Norge, Sverige og Danmark.

 

For selv om de skandinaviske kongehusene hvert eneste år blir støttet med mange hundre millioner fra samfunnets felleskasse, krever pressens menn og kvinner ingen innsikt i hvordan skattepengene brukes. De ser heller ikke på de mange allianser de kongelige inngår med næringslivets sponsorer og private mesener, og på hva de kongelige gir tilbake.

 

Maleri av prins til hest

Derfor er det heller ingen journalister som har gjort noe særlig nummer ut av at den danske dronningen de seneste år har utnevnt fire prominente næringslivstopper til kammerherrer, og at de alle fire har vært særdeles villige til å forsyne kongehusets medlemmer med blant annet luksusferier og gratis transport i privatfly.

 

Spesielt en av dem, SAS-formann Fritz Schur, har brukt særdeles store beløp på å komme inn i den kongelige varme. Et 500.000 kroners Thomas Kluge-maleri av prins Henrik til hest, champagne til kronprinsparets bryllup og storslåtte ball med de kongelige ved hovedbordet og Elton John bak flygelet, for å bare ha nevnt noen av hans rojale investeringer. Men pengene til de dyre gavene har åpenbart ikke vært bortkastet. Den forfengelige forretningsmannen kan nå både kalle seg nær venn av kongehuset – noe han gjør både ofte og gjerne – og smykke seg med tittelen «kammerherre», en tittel som tidligere utelukkende var forbeholdt adelsfolk og høytrangerende offiserer ved hoffet.

 

Lett å le av

En kan trekke på smilebåndet når Schur og andre rikmenn med streberske ambisjoner om en plass ved hoffet, kaster penger etter kongehusets medlemmer.

 

Men man kan ikke tillate seg å overse risikoen for at de kongelige ved å motta gaver og sponsing utsetter seg selv for å havne i situasjoner hvor begrep som bestikkelse, korrupsjon og nepotisme kan havne på dagsorden. Det er derfor pressens oppgave å følge kritisk med på både de kongelige og deres velgjørere.

 

Hvem betaler Mette-Marits sko og vesker?

Når det norske kronprinspar drar på elleve dagers luksusferie på den karibiske Bounty-øy, St. Barts, og betaler 47 000 kroner i døgnet for det, så er ukepressen på pletten med reportasjer om det sorgløse strandlivet. Men hvorfor er det ingen aviser som forholder seg kritisk til at paret fra Skaugum på to korte uker svir av et beløp som tilsvarer en norsk politibetjents årslønn? Og hvorfor setter ingen seg ned for å undersøke om det kongelige paret selv har dratt fram kredittkortet, eller om de, slik deres danske kolleger har for vane, har latt andre betale for gildet?

 

Og hva med Mette-Marits Pucci, Gucci og Valentino-antrekk til opp mot en kvart million kroner stykket? Har hun betalt for dem? Hvor er de i så fall bokført i årsregnskapet fra det norske hoff?

 

Ikke et demokrati verdig

Den 17. februar 2012 gikk den tyske forbundspresident Christian Wulff av, etter å ha vært gjenstand for offentlig kritikk på grunn av litt for tette relasjoner til velstående forretningsfolk. Det var journalister fra landets største avis, Bild, som hadde gravd frem at presidenten, mens han var ministerpresident for Niedersachsen, hadde mottatt et billig boliglån, fått rabatt på bilutleie og vært på gratis ferieopphold betalt av venner og bekjente.

 

I Tyskland kalles dette for bestikkelse. I Skandinavia aksepterer vi stilltiende at de kongelige inngår prostitusjonslignende forhold med villige sponsorer og privatpersoner for å finansiere deres jetsettliv med flotte feriereiser, designervesker og annet nødvendig Paris Hilton-bling.

 

Det er ikke et demokrati verdig. Derfor må den kritiske og undersøkende presse på banen.

 

jens@bylant.dk

 

Støttekonsert for Slottet

 

<Opprinnelig publisert i Dagsavisen 19.12.2012 og i NyeMeninger samme dag.

Bernt Erik Pedersen er journalist i Dagsavisens kulturavdeling>

 

I kveld er det støttekonsert på Slottet igjen. Nei, de synger ikke for en god sak. De synger for monarkiet.

 

Når Tuva Livsdatter Syvertsen poserer foran Slottet, med knyttneven i været, i den republikanske avisen Dagbladet, er det ikke fordi hun vil skrive seg inn i rockens stolte tradisjon for protest mot monarkiet. Nei, Tuva Livsdatter Syvertsen står på Slottsplassen for å vise at hun nå er invitert inn i varmen. I kveld skal «Stjernekamp»-Tuva, Kurt Nilsen, Ida Jenshus, Amina Sewali og flere andre spille på Slottet, og konserten sendes på NRK TV lørdag kveld. Slottskonserten ble arrangert for første gang i fjor, og både kongehuset og NRK ønsker å gjøre dette til en ny årviss tradisjon. I 2011 ble konserten arrangert i sammenheng med utgivelsen av en juleplate som skulle generere inntekter til Kronprinsparets Fond. Årets konsert genererer ikke noe annet enn PR for kongehuset, seertall for NRK, og potensielle salgstall for artistene som er med.

 

I år er det heller ikke Kronprinsparets Fond som står for konserten, det er hele kongehuset. Som det heter i pressemeldingen på kongehuset.no: «Kongen, dronningen og kronprinsparet ønsker med konserten å invitere det norske folk hjem til seg for å dele en god førjulsopplevelse av fellesskap, inkludering og varme». Det er jo hyggelig, og kongehuset trenger noe god PR nå, etter en høst der kronprinsesse Mette-Marit skapte kontrovers ved å gripe inn i en surrogati-sak. Samtidig ble det stilt spørsmål ved Mette-Marits bruk av privat stylist under reise til Indonesia (mens Storbritannias kommende dronning sminket seg selv).

 

Etter flere års debatt rundt Mette-Marits 60.000-kroners vesker, 100.000-kroners kjoler og 250.000-kroners klokker. På toppen kom kritikken mot kronprinsparets bruk av nærmere 900.000 kroner til «konsulenttjenester» da årsregnskapet deres for 2011 ble offentliggjort. Slottet ville ikke redegjøre nærmere for hva disse pengene ble brukt til, selv om dette altså er offentlige midler.

 

Dette rimer dårlig med kongehusets nye PR-strategi «åpenhet», som vi har sett en rekke eksempler på i høst: Biografien om Dronning Sonja kom omtrent samtidig med boka om Harald som seilerkongen, begge går tettere på regentene som privatpersoner enn vi er vant til. Å «invitere det norske folk hjem til seg», både gjennom bøker og slottskonsert, er en del av kongehusets politisk-strategiske valg for å sikre sin overlevelse. Det samme spillet om legitimitet ligger bak hoffets deltakelse på sosiale medier. «Have a lovely weekend. I will be spending mine being grateful for all I have», skriver Mette Marit på Twitter før hun drar til Indonesia for å promotere norsk sjømat (med privat sminkør). Mens hoffets twitter-konto sender ut en jevn strøm med corporatespeak om kongehusets støtte til alle gode formål, nei til AIDS og ja til verdighet. Samtidig som Mette Marit i surrogati-saken viser hvordan hun kan bruke sine kongelige privilegier til å heve seg over samfunnets lover og regler.

 

I kveld vil noen få utvalgte få nyte kongens gunst på slottet før julaften, som i eventyr fra tider vi ellers har lagt bak oss. På kveldens konsert er 50 ungdommer fra prosjekter tilknyttet Kongehusets Fond valgt ut til å komme på Slottet, sammen med et knippe artister. Tuva Livsdatter Syvertsen og Amund Maarud skal synge «Fairytale of New York» sammen. Sangen er laget av den irsk-engelske folkpunk-gruppa The Pogues, og finnes opprinnelig på samme Pogues-album som «Streets of Sorrow/Birmingham Six», en låt om irske menn som sonet på livstid i britisk fengsel, uskyldig dømt for terrorisme. Det er vanskelig å se for seg The Pogues synge «Fairytale Of New York» på slottet for Dronning Elizabeth.

 

Her i Norge signaliserer ikke monarkiet et undertrykkende imperium slik som i Storbritannia. Men det britiske og norske kongehuset er av samme slekt og samme samfunnssystem. Det norske kongehuset har tatt andre politiske valg og innrettet seg etter en egalitær norsk kultur, som paradoksalt nok står i grunnleggende motsetning til hele monarkiets vesen. At det norske kongehuset framstår som folkelig og åpent, fjerner ikke det faktum at monarkiet er en urettferdig og utdatert statsform, bygd på et udemokratisk prinsipp om makt som går i arv.

 

Men vi er visst alle royalister nå - det vil si, ikke Tuva Livsdatter Syvertsen, ikke egentlig. Hun sier til Dagbladet at hun nok ikke er en «typisk royalist», men at hun synes det er «jævli stas» å få spille på Slottet. Og det er selvsagt hyggelig å oppleve glitter og stas på toppen av Karl Johan, men det å spille på Slottet er først og fremst en politisk handling. Det blir noe veikt og kraftløst over norsk artiststand hvis det høyeste målet deres er å få komme inn i Slottets Store Festsal og hylle kongen med lua i hånda. Eller får Tuva Livsdatter Syvertsen beholde strikkelua si på i kveld?

 

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

 

BATTLE OF THE GIANTS- Del 1, 2 og 3

 

<Torbjørn Røe Isaksen / Nils August Andresen, Sveinung Rotevatn og Erik Lundesgaard braket sammen på Minervanett og i Dagbladet i oktober 2012. Dermed markerte de seg som de tre store profilene i republikk-debatten. Vi gjengir alle de tre kronikkene usensurert.>

 

Del1 - Et prinsipielt forsvar for monarkiet

 

<Minervanett 8.10.2012. Artikkelen er også publisert som kronikk i Dagbladet 8. oktober. Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen>

 

Monarkiet er hverken udemokratisk, gammeldags eller utdatert.

 

 

Kongefamilien er dyktig, gir turistinntekter og representerer landet på en utmerket måte; men prinsipielt er selvfølgelig monarkiet helt utdatert, og det kan ingen fornuftige mennesker tvile på. Det er stort sett omkvedet fra norske republikanere. Det prinsipielle argumentet mot monarkiet går omtrent slik: Det er prinsipielt galt og udemokratisk at et statsoverhode ikke skal være valgt av folket. Det høres tilforlatelig ut. Men vårt argument er at det norske monarkiet ikke står i motsetning til det liberale demokrati, og at det også kan argumenteres for at monarkiet og demokratiet styrker hverandre.

 

Litt forenklet finnes to syn på demokrati. Det ene synet står i skyggen av Rousseaus teori om allmennviljen, og fremhever folkeflertallets vilje som det avgjørende. Demokrati er altså at flertallet bestemmer. Det andre synet fremhever den grunnleggende beskyttelsen rettsstaten må gi til mindretallet, og at rettsstatsgarantiene ikke legitimt kan settes til side av noe flertall. Det liberale demokrati hviler på begge disse pælene. I den klassiske maktlæren var makten delt mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Det viktige poenget er at det liberale demokratiet er basert nettopp på at makt skal utøves også av elementer som ikke er direkte folkevalgte. Det beste eksempelet er domstolene. De er uavhengige også av folkeflertallets vilje. I Norge, som i USA, har de også mulighet til å overprøve flertallsvedtak i landets folkevalgte forsamling. Domstolene er ikke demokratisk valgt, men har like fullt demokratisk legitimitet.

 

Monarkiet og domstolene spiller selvsagt ulike roller. Poenget er at det er et galt premiss at alle institusjoner i et liberalt demokrati må være valgt av folket. Men de må ha demokratisk legitimitet! Demokratisk legitimitet er ikke en skrivebordsøvelse. Det bygges gjennom folkelig oppslutning, og gjennom pragmatisk suksess. Det norske monarkiet står ikke i motsetning til demokratiet: Om folket virkelig vil, kan monarkiet avskaffes. Men det kan tilføye noe: En motmakt som nyter stor legitimitet i folket.

 

Monarken har i Norge utsettende veto, og selvfølgelig symbolsk makt. At monarken spiller en rolle i vårt demokratiske system, har vi klare historiske eksempler på. Vi vil ikke overdrive monarkens rolle, men ved i hvert fall to viktige anledninger har monarken fungert som en beskytter av det liberale demokratiet. I 1928, i en situasjon med parlamentarisk kaos, ga kongen Arbeiderpartiet oppdraget med å danne regjering da partiet hadde blitt størst ved valget. Slik bidro han til å styrke reformkreftene i arbeiderbevegelsen. Det andre eksempelet er kongens nei som egentlig viser til to episoder: Nei til å utnevne en Quisling-regjering, og nei til å abdisere i sin tale fra London i 1940. Kongens nei var med å sikre den norske regjeringen legitimitet gjennom okkupasjonsårene.

 

Forsvarer vi bare den kloke monarken, ikke institusjonen? Nei. Den folkelige støtten er ikke i Norge bare knyttet til monarkens person. Den er knyttet til institusjonen. Legitimitet kan brytes ned, men helt skjør er den ikke: På samme måte som én middelmådig regjering gjør lite for å skade demokratiets legitimitet, vil én middelmådig monark sjelden være nok til å svekke en ellers velfungerende institusjon. Derimot kan selvsagt en svært dårlig monark raskt bryte ned monarkiets legitimitet. Men det er ikke unikt for monarkiet. Økonomisk krise og dårlige ledere har flere ganger i historien brutt ned demokratiets legitimitet. Om folk opplever at høyesterettsdommere som overprøver parlamentet, blir for politiske, kan legitimiteten til domstolskontroll av lovene raskt forvitre. I USA har vi sett tendenser til en slik utvikling. Men om legitimitet raskt kan brytes ned, tar det lang tid å bygge den opp, ikke minst for de institusjonene som skal balansere den umiddelbare folkeviljen.

 

Alle institusjoner i et liberalt demokrati kan svikte. Demokratiet sikrer ikke gode statsministere, rettsstaten ikke gode dommere, monarkiet ikke gode konger. Nettopp derfor er tanken om maktbalanse sentral. Vårt poeng er ikke at maktbalanse forutsetter en monark. USA har sine «checks and balances» med tokammersystem og en sterk høyesterett; Tyskland har sin forbundsrepublikk med sterke delstater, fem føderale høyesteretter og en forfatningsdomstol. Men maktbalanse forutsetter legitimitet, en legitimitet som ikke kan trylles frem av prinsipper og teorier. En monark nyter ikke legitimitet per se. Men vår påstand er at det norske monarkiet har denne legitimiteten, opparbeidet gjennom hundre år med tro tjeneste, og som derfor ikke lett kan erstattes av alternative institusjoner.

 

Et prinsipp kan ta høyde for tid, sted og historie; det behøver ikke være ahistorisk og abstrakt. Et liberalt demokrati inneholder også sentrale institusjoner som ikke er demokratisk valgt, men likevel har demokratisk legitimitet. Vårt moderne kongehus ble etablert som et konstitusjonelt demokrati og har i norsk historie eksistert side om side med folkestyret – ja, vet et par anledninger kan det også argumenteres for at monarkiet har styrket demokratiet. Hvis så monarkiet og demokratiet ikke er motsetninger – hverken prinsipielt eller reelt – kan vi begynne å diskutere monarkiets funksjoner i et moderne samfunn.

 

Monarken har en samlende, symbolsk funksjon. For republikanere er dette umulig å se, for dem er kongehuset en anakronisme uten folkelig appell. I «Gymnaslærer Pedersen» blir Nina Skåtøy overrasket og skuffet når hun oppdager at damene på fabrikken er mer opptatt av kronprinsbryllupet enn av revolusjon. Marxistene ville kanskje kalt det «falsk bevissthet», og dagens republikanere er ikke langt unna. Resonnementet er at fordi monarkiet ikke burde virke samlende på fornuftige mennesker, så er det heller ikke samlende. Men the proof of the pudding is in the eating. Kongehuset er et samlende symbol fordi folk oppfatter kongehuset som et samlende symbol. Det utgjør ett av flere tilknytningspunkter til nasjonen, uavhengig av politiske skillelinjer. Det er åpenbart for enhver som vil se når Kong Harald feller en tåre på minnemarkeringen etter 22. juli, når han klemmer en vinterfrisk Therese Johaug eller når enken etter krigshelten Trond André Bolle med et understatement sier at «det hadde vært grommere» om Kongen delte ut Krigskorset i stedet for statsministeren.

Dette kan høres esoterisk ut for republikanere, de forstår det ikke og derfor avviser de det. Spørsmålet de må svare på er dette: Hvorfor føler enken etter en krigshelt at det er litt mindre gromt at en politiker deler ut Krigskorset enn at monarken gjør det? En republikaner som analyserer dette spørsmålet ærlig og rett frem, vil, tror vi, finne noe av nøkkelen til hvorfor monarkiet fortsatt er livskraftig.

 

 

Del 2 - Blått blod som prinsipp

 

<Minervanett 10.10.2012. Sveinung Rotevatn>

 

Ein må gjerne argumentere for det prinsipielt rette i at somme borgarar ikkje skal kunne gifte seg med kven dei vil, velje religion fritt eller måtte stå til ansvar for eigne handlingar. Men å kalle det «liberalt» må ein lengre ut på viddene med.

 

Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen gjer i Minerva 8. oktober eit forsøk på å argumentere prinsipielt for det konstitusjonelle monarkiet som styreform. Med eit konservativt utgangspunkt er for så vidt ikkje dét nokon heksekunst, sidan nærast eit kvart prinsipp for ein konservativ synest å kunne tøyast i møtet med såkalla reelle omsyn. Det er vel også grunnen til at konservative som regel har stått på feil side av historia kvar gong demokratiet har blitt styrka, det vere seg ved utvidingar av stemmeretten eller innføring av parlamentarisme.

 

Det berande argumentet for monarkiet synest å vere at institusjonen har stor folkeleg støtte. Føresetnadsvis ville altså Andresen og Røe Isaksen vore mot monarkiet som styreform dersom det ikkje hadde stor folkeleg støtte. «Prinsippet» som skal liggje til grunn for styringa av samfunnet er altså å følgje den rådande folkemeininga. Det kan vel i og for seg også kallast ei prinsipiell tilnærming, kanskje best oppsummert av den franske politikaren Alexandre Auguste Ledru-Rollin (1807-1874): «There go my people. I must find out where they are going so I can lead them».

 

Artikkelforfattarane viser også til den klassiske maktlæra om deling mellom utøvande, lovgjevande og dømande makt, og påpeiker at makt i eit liberalt demokrati også skal utøvast av «elementer som ikke er direkte folkevalgte». Det er for så vidt rett at høgsterettsdommarar berre har eit indirekte demokratisk mandat (i Noreg utnemnt av regjeringa). Men korleis dette skal vere eit argument for å verne om ein institusjon utanverken direkte eller indirekte demokratisk mandat har eg vanskar med å sjå. Eg legg til grunn at Røe Isaksen og Andresen ville protestert på ei ordning der eldstefødte born overtok det ledige setet når ein høgsterettsdommar døyr. Med mindre ordninga oppnådde tilstrekkjeleg folkeleg oppslutnad, så klart.

 

Kva veit vi om Ingrid Alexandra?

Vidare kan ein for så vidt diskutere om monarkiet som sådan står i direkte motstrid til prinsippa som ligg til grunn for det liberale demokratiet. Eg meiner det gjer det, men det er ikkje det einaste problemet. Monarkiet, i alle fall slik vi har organisert det i Noreg, står også i direkte motstrid med ei rekkje andre viktige prinsipp, som konservative vanlegvis set høgt. Det står i motstrid med prinsippet om religionsfridom («Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion», jf. Grl. § 4), det står i motstrid med prinsippet om likskap for lova («Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages», jf. Grl. § 5), prinsippet om ytringsfridom («Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar.», jf. strl. § 101) og prinsippet om å kunne gifte seg med den ein vil («En til Norges Krone arveberettiget Prinsesse eller Prins maa ei gifte sig uden Kongens Tilladelse», jf. Grl. § 36).

 

Så kan ein sjølvsagt innvende at alt dette er formalitetar. Til dette er det for det første å seie at noko kan vere prinsipielt galt utan å ha stor praktisk betydning. For det andre meiner eg faktisk det er etisk tvilsamt, både prinsipielt og i praksis, at fleirtalet i eit samfunn skal påleggje ei 8 år gamal jente å bli dronning, med alt personfokuset det fører med seg. Prinsesse Ingrid Alexandra kan aldri bli stortingsrepresentant for Høgre, eller redaktør i tidsskriftet Minerva. Ho kan faktisk gjere fint lite med livet sitt, anna enn det vi som storsamfunn har pålagt ho å gjere – heilt frå ho kom til verda 21. januar 2004. Kva veit vi eigentleg om hennar ønskje om å bli regent? Er ho kvalifisert? Meir kvalifisert enn dei 56.950 andre borna som vart fødde i 2004?

 

Konge Haakon vs. kong Leopold

Og her kjem vi til eit siste viktig poeng. Røe Isaksen og Andresen viser til ulike tidspunkt i norsk historie der norske kongar har hatt reell makt, og der dei har tatt det vi i ettertid har meint var riktige val. Mest kjent er nok kong Haakons nei til å abdisere etter den tyske invasjonen i 1940.

 

At den norske kongen, i motsetnad til ein rekke andre monarkar opp gjennom historia, unnlot å gå på ein gigantisk smell ved dette vegskiljet i norsk historie kan vanskeleg brukast som eit prinsipielt argument for det konstitusjonelle monarkiet som sådan. I alle fall ikkje utan å også ta med i reknestykket alle monarkar som mislukkast på post i møte med liknande utfordringar. Slik som britiske kong Edvard VIII, som vart pressa til å abdisere i 1936 – og som både før og under andre verdskrigen pleia høgst kontroversiell kontakt med Adolf Hitler og nazi-regimet. For ikkje å snakke om belgiske kong Leopold III, som gjorde det nøyaktig motsatte av kong Haakon. Han overgav seg sjølv og landet sitt til dei tyske invasjonsstyrkane, mot eit samrøystes råd frå den folkevalde belgiske regjeringa – som på si side bestemte seg for å trasse kongens «forræderi» (som dei kalte det), og heldt fram motstandskampen frå eksil.

 

Kan vi stole på genane?

Poenget er ikkje om eit statsoverhovud i ein pressa situasjon tek rette eller gale avgjersler. Poenget, i alle fall frå mi side, er at eg ikkje er villig til å stole på genar ved slike stunder. Eg er ikkje villig til å overlate til det blå blodets kvalitet å avgjere viktige vegval for nasjonen. Eg vil vere med og bestemme kven som skal inneha slike posisjonar, og vil vurdere dei ut frå dømmekraft og evner – ikkje familieband. At Røe Isaksen og Andresen, i likskap med folkefleirtalet, i praksis legg til grunn at genane og fornuften til éin familie er betre enn den tilhøyrande alle oss andre – til evig tid – framstår for meg som noko spesielt.

 

Det er i det heile vanskeleg å finne historiske døme på statar som har fungert betre som monarki enn dei seinare har gjort som republikk. Og det må vere liten tvil om kva retning utviklinga går. Då Michelsen-regjeringa i 1905, mot alle internasjonale trendar, tilrådde folket å stemme ja til å etablere eit norsk monarki, gjekk seinare statsminister Gunnar Knudsen ut av regjeringa i protest. Han kunne ikkje stå inne for at ei regjering i eit moderne demokrati kunne finne på å gå inn for at posisjonen som statsoverhovud skulle gå i arv. Det har vel heller ikkje blitt etablert spesielt mange monarki i verda sidan den gong. Eller for å sitere kong Farouk I av Egypt (1920-1965): «Soon there will be only five Kings left — the King of Spades, the King of Clubs, the King of Hearts, the King of Diamonds and the King of England».

 

Like fullt bur vi framleis i kongeriket Noreg – i 2012. Her diskuterer vi ikkje kven som er dei beste kandidatane til å vere våre fremste representantar – her diskuterer vi rett og slett kor vidt dei skal veljast av oss eller ikkje. Det burde ikkje vere eit vanskeleg spørsmål.

 

 

Del 3 - Leve republikken!

 

<Minervanett 10.10.2012. Innlegget er opprinnelig publisert i Dagbladet 10.oktober 2012. Erik Lundesgaard>

 

I mine øyne bør Kongen ta initiativ til å abdisere, og grunnlovsjubileet i 2014 er en utmerket anledning.

 

Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen forsøker i DagblaInnlegget er opprinnelig publisert i Dagbladet 10.oktober 2012.. det 8. oktober å gi monarkiet en prinsipiell begrunnelse . De mislykkes, for det finnes ingen gode argumenter for monarkiet i dag.

 

Deres hovedargument er Montesquieus idé om maktfordeling, som inspirerte Grunnloven, og befestet at staten også skal styres av institusjoner som ikke er folkevalgte, nemlig den dømmende makt og den utøvende makt.

 

Men domstolene og kongemakten er ikke sammenliknbare. De er begge avhengig av folkets legitimitet, men dommere velges på kvalifikasjoner, statsoverhode ved fødsel.

 

Samtidig hopper de dette elegant over utviklingen av demokratiet de siste to hundre år. Demokratiet er ikke statisk. Grunnlovsforslagene om fornyelse av menneskerettighetsvernet og reformen av Riksretten i 2007 er samtidige eksempler. Etableringen av det parlamentariske styringssystemet er det fremste historiske eksempelet, som nettopp brøt med maktfordelingsprinsippet.

 

Den konstitusjonelle utviklingen i Norge har, spesielt på 1800-tallet, vært preget av sterk uenighet mellom Konge og storting. Historisk har ikke kongemakten vært noen forkjemper for demokratisk utvikling. Det er det til en viss grad fremdeles da Kongen i 2008 insisterte på å beholde sin kristne bekjennelsesplikt i Grunnlovens §4 i strid med regjeringen og Stortinget.

 

Parlamentarisme og/eller valg av den utøvende makten er mer demokratisk. Avskaffelse av monarkiet er neste demokratiske skritt.

 

I dag er monarkiet et sterkt symbol på Norge. Og kongemakten i Norge er unik, fordi den ble innsatt ved en folkeavstemning i 1905 (riktignok med begrenset stemmerett), og befestet under og etter krigen. Røe Isaksen og Andresen mener et monarki er et bedre nasjonalt samlende symbol, enn en president, men sammenliknbare demokratier som USA og Finland har ingen problemer med presidenter som symboler også.

 

Et vanlig konservativ slagord lyder: «If it ain´t broke don´t fix it», og monarkiet funker greit. Problemet er bare at denne type misforståtte konservatisme har gjort kulturen for konstitusjonell debatten i Norge liten. Ingen posisjon i staten bør arves, og i likhet med dommere, bør også kvalifikasjoner telle når Norge velger sitt statsoverhode.

 

Republikk kan innføres i Norge på to måter: Enten ved at 2/3 tredjedeler av Stortinget vedtar å avskaffe det gjennom et grunnlovsvedtak eller ved at kongen selv abdiserer. I mine øyne burde Kongen ta initiativ til sistnevnte, og 2014 er en utmerket anledning. Kongens begrunnelse burde være åpenbart: 200 år med monarki er nok og demokratiet bør nå også omfatte valg av statsoverhodet.

 

Kongen vil gå inn i historiebøkene for sin klokskap, og det vil også gjøre Norge til det demokratiske foregangsland vi liker å se på oss som.

 

Kongehusets prosjekt

 

<Kronikk fra Dagbladet 4.10.2012 Monarkistene vil beholde kongen fordi han er samlende maktesløs. Det er et merkverdig standpunkt, skriver John O. Egeland.>

 

 

NÅR KONGEN MØTER Stortinget klirrer det i sabler, det gløder i luksusbilenes lakk og det glitrer i uniformer. Majesteten tar sete i en tronstol i rødt og gull, og rundt er familien, folkevalgte og representanter for kirken, forsvaret, politiet og statsadministrasjonen. Vi er vitne til at statsoverhodet, kirkefyrsten og øverste general mildt velsigner de folkevalgtes arbeid. Denne teppebombingen av symboler er et resultat av mer enn hundre års grensedragning mellom kongehuset og de folkevalgte. Kampen har pågått siden republikaneren Christian Michelsen satte kronen på hodet til importkongen Haakon 7.

 

NORSKE MONARKISTER forsvarer kongehusets plass med at majesteten er fratatt all politisk makt. En dott, ja vel. Men en samlende dott. For selv om kongen og hans hus ikke utøver makt, er de likevel nasjonens samlingsmerke i gode og onde dager. Dessuten er de gode til å selge laks og olje i utlandet. Det endelige argumentet er likevel konservatismens urtanke: Man skal ikke endre noe som virker.

 

DENNE BLANDINGEN av prinsippløs pragmatisme og åndelig dovenhet, står i sterk kontrast til kongehusets egen forståelse av sin rolle. Fra 1905 og fram til i dag, er kongehusets historie beretningen om et politisk prosjekt. Det handler i beskjeden grad om formell, utøvende makt. Kongens rene beslutningssfære omfatter i hovedsak familien og ordensvesenet. Den direkte tilknytningen til statsstyret gir likevel adgang til arenaer hvor det er mulig å utøve betydelig symbolsk og moralsk makt med klare politiske føringer. Kongehusets prosjekt er å overleve ved å gjøre seg selv politisk relevant.

 

DETTE ER DEN RØDE tråd fra Haakon 7. til Harald 5. Det begynte med at den danske prinsen forlangte - og fikk - en folkeavstemning om monarki og republikk. I mellomkrigstida skjedde en avklaring av oppgavene mellom monark og politikere, samtidig som Haakon selv inviterte Arbeiderpartiet i regjering. Kongens nei under den tyske invasjonen i 1940 stivet opp den vaklende regjeringen, og oppholdet i eksil medførte kroning nummer to, denne gang av folkekongen. Etter krigen har kongehuset primært opptrådt som nasjonal og moralsk autoritet, ikke sjelden med sosialdemokratisk klangbunn. Så ulike grupper som opprørske samer (Alta-aksjonen), våre nye landsmenn (et begrep spredt av kong Olav), homofile og kommunistiske partisaner fra annen verdenskrig er invitert inn i kongelig varme, Spørsmål som gjelder identitet, svake grupper, solidaritet og miljø er ofte temaer i kongens nyttårstale. Kong Harald har advart mot at tradisjonell solidaritet står i fare i ei tid «hvor en tiltakende grådighetskultur brer om seg». På statsbesøk har kongehuset klare politiske roller.

 

AMBISJONENE OM EN markant plass i nordmenns forhold til politikk og verdier, ble klarest markert da kongen forlangte å fortsette som overhode for Den norske kirke. Kongen fikk sin vilje og kirkeforliket ble endret.

 

DE IVRIGSTE MONARKISTENE tilhører tiara-brigaden og er mest opptatt av kongehusets glitter og stas. Rett bak kommer en økonomisk og politisk overklasse som ser Slottet og Skaugum som elitens ultimate festplasser. Kongehusets folkelige forankring går dypere, men er samtidig fundert på en bevissthet om folkestyrets absolutte forrang. Imellom ser vi tegn til en annen type rojalisme som bygger på en alternativ forståelse av staten og nasjonen. Her trekkes et skille mellom nasjonens faste institusjoner (kongehuset, kirken, forsvaret) og den flyktige partipolitikken i Stortinget og regjeringen. En slik todeling er et karakteristisk kjennetegn på den europeiske høyrenasjonalismen.

 

MONARKIET I NORGE er ikke noen trussel mot folkestyret, men en aristokratisk rest fra et samfunn der posisjoner gikk i arv. Det hjelper kongehuset at republikanerne stort sett nøyer seg med å protestere mot glitter og stas.

 

De kan like gjerne bekjempe juletreet, og med samme hell. Skal saken ha noen mening, må den kobles sammen med forslag om et mer deltakerorientert folkestyre.

 

Skjønt også det kan realiseres med familien Skaugum på tronen

 

 

Kulturministeren forvrenger - Kongen er ikke valgt av folket

 

<Av Jon H. Leren og Gunnar L. Brevig, Norge som republikk!>

 

Det er lett å bli ekstatisk når en feirer fødselsdager og ønsker å hylle de som fyller år.

 

 

Men, når kulturminister Anniken Huitfeldt omtaler kongen og dronningen at “De er valgt av folket. Jeg vet ikke om noe annet kongehus som har kommet til på den måten”, slik det er gjengitt av BA i Bergen, da skygger euforien for fornuften. Å gi arvelig monarki skinn av demokrati med slike uttalelser er å føre folk bak lyset. Det undergraver folkets forståelse av demokratiet som prinsipp.

 

Kan kulturministeren forklare hvordan man i et demokrati etter 107 år fortsatt kan omtale et statsoverhode som ”valgt av folket”?

Kong Harald er konge kun fordi han var den førstefødte sønn av sin far - ingen andre krav ble stilt. Folket ble ikke spurt, det var ikke noe valg og stillingen ble langt fra utlyst. Det samme gjaldt hans far også. Det er slik arvemonarkiet fungerer. Videre er den neste kongen allerede utpekt - det norske folket tvang ham til å bli konge-trainee fra det øyeblikket han ble født. Deretter kommer det en dronning, hun blir også tvunget til denne jobben uten å bli spurt.

 

Alt dette skjer helt uten at folket får velge noe som helst.

 

I 1905 ble det riktignok holdt et valg under særdeles spesielle omstendigheter. Bare noen ganske få personer fikk delta, og slett ingen kvinner. Ingen som lever i dag deltok. Og, i en presset situasjon må selv republikanerne ha tenkt at det var bedre å akseptere monarki enn å risikere at hele frigjøringen fra Sverige ble reversert.

 

Kulturministeren forsøker å kamuflere den åpenbare mangelen på demokrati med floskelen ”De er valgt folket”. Men i et demokrati kan vi ikke akseptere at det går mer enn 107 år mellom hvert valg. Å frata flere generasjoner av folket retten til å velge statsleder er kjennetegn på nasjoner vi ikke liker å sammenligne oss med.

 

FN’s råd for menneskerettigheter anbefalte nettopp Storbritannia å holde avstemning om monarkiet. Vi i foreningen Norge som republikk! applauderer dette, ettersom monarki som system logisk sett kun kan drives med dispensasjon fra menneskerettighetene.

 

Norge har flere andre meget gode kandidater som kunne lede landet på en tjenlig måte, men folket blir nektet en anledning til å velge, stillingen blir jo aldri utlyst. At kjendisjagende avisers popularitetsbarometre skal erstatte demokratiske valg er langt fra forenlig med demokratiske grunnregler. Det er interessant at kulturministerens hyllest kom bare to dager etter at Dagsavisen på lederplass tok til orde mot monarkiet. Monarkiet er en anakronisme - slik statskirken var det. Kongedømmet blir det neste ut, spår Dagsavisen.

 

Vi setter vår lit til demokratiet.

 

 

Monarkist? Anakronist!

 

<Av Agnes Ravatn, 23.03.12 Agnes Ravatn er journalist i Dag og Tid og forfatter. >

 

Når ein tenkjer over det, er det jo fullstendig skrullete å ha eit kongehus.

 

POLITIKK I PRAKSIS

Ofte kjenner eg meg som den personen i Noreg som bryr seg aller minst om konge­familien, og det seier eg ikkje for å tøffe meg. Det kan vere ganske einsamt. Men eg kan vel ikkje vere den einaste som ikkje bryr seg, for elles hadde me vel skifta statsforfatning for lengst. Eg går iallfall ut frå at det er apati og desinteresse, og at det liksom aldri passar å avvikle det, som gjer at me stadig held oss med monarki?

 

Når ein tenkjer over det, så er det jo heilt skrullete at me har eit kongehus, symbolsk eller ei. Det passar fint inn med ein konge i Ringenes herre og i Reisen til julestjernen, men i Noreg i 2012? På fine dagar spaserer eg faktisk gjerne ut til Bygdøy. I eit kryss ligg Kongsgården. Kvar gong eg kjem dit, føresteller eg meg scener frå folkeeventyret «Gjete kongens harer» utspele seg på bakkane rundt meg, og ventar at kongen kva tid som helst skal kome ut og skjere tre raude reimar i ryggen min, strø salt og pepar i såret og pælme meg i ormegarden. Monarkiet er anakronismen over alle anakronismar.

 

Argumentet mot monarki som styreform i Noreg er enkelt og greitt: I eit moderne, opplyst og sivilisert samfunn lèt me ikkje posisjonar – eh, kanskje særleg ikkje posisjonen som statsoverhovud – gå i arv, gjer me vel? Sjølv monarkistane vedgår at det er vanskeleg å argumentere mot noko slikt. I staden har dei ei rekkje milde, venlege «ja, men»-argument, slik som:

 

1. «Monarkiet fungerer så godt.»

 

Ja ha – kva er det som fungerer så godt, om eg tør spørje? At kongefamilien klarer å halde seg oppreiste? At dei klarer å trippe frå ein båt og over til land? Dei fungerer godt berre dersom ein har urimeleg låge forventningar til dei. Me oppfører oss som foreldra som hardnakka påstår at det var eit meiningsberande ord når babyen lagar ein lyd. NB! Ikkje frekt meint!

 

2. «Dei er så flinke til å representere oss. Næringslivet i utlandet segnar nesten om av lykke ved synet av den norske prinsessa Mette-Marit!»

 

Ja, det er dei same maskotfetisj-folka som ville få stjerner i augo av å møte isbjørnen Knut og blekkspruten Paul.

 

3. «Dei er jo så greie å ha med å gjere.»

 

Ja, det er eg samd i, iallfall Harald. Men dei er òg representantar for det gamle eineveldet, pluss at dei kostar oss om lag 300 millionar i året.

 

<Red: Lese hele artikkelen i Dag og Tid>

 

 

Haakon Magnus må ikke bli fritenker!

 

<by FINN-ERIK VINJE on 27. JANUAR 2012 in VARIA>

 

I Grunnloven § 4 har det siden 1814 stått at “Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Tro, haandhæve og beskytte denne”. Det betyr at han skal holde seg til kirkens bekjennelsesskrifter, bl.a. den augsburgske konfesjon og Luthers lille katekisme, som rommer trosbekjennelsen (jeg lærte den utenat, som en ramse, på folkeskolen).

 

Les § 4 en gang til. Det er med respekt å melde en forunderlig bestemmelse i et land som deklarerer religionsfrihet. Hvis kronprins Haakon i tidens fylde finner på å melde seg inn i Human-etisk forbund eller vil bli katolsk, må han abdisere!

 

Og hva regjeringen angår, så må minst halvparten av statsrådene “bekjende sig til Statens offentlige Religion”, står det i Grunnloven § 12. Det har hendt at folk som er utmeldt av statskirken, men som er stilt i utsikt en ministertaburett, i hui og hast har fått reversert beslutningen og fått sin navn innskrevet i statens store bok over kirkemedlemmer. Deretter kan de få sin ministerutnevnelse og sette i gang å røkte sitt departement.

 

Statskirkeordningen er en anakronisme, den er overmoden for avløsning, og man får tro at en atskillelse av stat og kirke er på vei. En bred politisk avtale om forholdet mellom stat og kirke ble vedtatt i Stortinget i 2008; den gamle ordlyden i § 2 står da for fall (“Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”). Den blir erstattet av en paragraf med et angivelig mer tidsmessig innhold: “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.” Om denne bestemmelsen får man i det minste si at den er bedre enn den gamle.

 

Men kong Harald på Slottet, han følger med. Han har personlig grepet inn. Han har insistert på at § 4 fortsatt skal bestemme at monarken skal være kristen, og ikke bare det – han skal være evangelisk-luthersk. Dermed kommer det til å stå i § 4: “Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.”

 

For meg kan kongen tro på hva han vil, jeg blander meg ikke opp i det. Men i et land som etter hvert rommer en bred vifte av religioner, og som roser seg av full religionsfrihet, er det besynderlig at den eneste person som ikke kan nyte denne frihet, er monarken!

 

For øvrig er det ikke kongen som bestemmer over Grunnloven. Dét fikk Carl Johan beskjed om allerede i 1820-årene, og dét burde Harald fått beskjed om i dag!

 

Hvis Norge kunne fomle seg til å avvikle den eklatant udemokratiske statskikk som heter monarki og innføre republikk, ville naturligvis ingen komme på den idé å innskrenke statssjefens religionsfrihet ved å tvinge ham til å holde seg til Luther.

 

 

 

Mette-Marit er en åndelig buddhist. Eller en dyr trendnisse.

 

 

<Link fra: Marie Simonsen kommenterer. Dagbladet 7.1.12>

 

Sist jeg så Mette-Marit var på en julekonsert på Slottet. Jeg var invitert av svigermor. Sonja ønsket selv velkommen. På grunn av plassbegrensninger måtte de fleste av oss delta fra tv-sofaen, men hun forsikret at det var så hyggelig å kunne be oss alle hjem til seg. KONSERTEN BLE ARRANGERT i samarbeid med Kronprinsparets fond, som støtter flere prosjekter for vanskeligstilte ungdom. Mange av dem var i salen.

 

Det er antakelig den delen av jobben som kronprins Haakon kaller meningsfull, en betingelse han stilte for å gå inn i familiebedriften.

 

Han måtte kunne gjøre en forskjell, og da siktet han ikke til statsråd hver fredag, men det å hjelpe folk som er verre stilt enn ham selv. I praksis de aller fleste.

 

Historisk er det ikke en del av den kongelige jobbeskrivelsen, men ettersom den tømmes for innhold, har den europeiske storfamilien funnet nye oppgaver.

 

Prins Charles har kortet ventetida med veldedighet, økologisk jordbruk og polo, men tross at han snakket med planter, ble han overgått av Diana som satte en helt ny standard i kongelig dobbeltliv. Hun reddet verden om dagen og tok den med storm om kvelden.

ETTER DIANA HAR KONGELIGE skjønt at fattigdom og lidelse kan være glamorøst. Man kan drive veldedighet og omgås kjendiser og rikfolk på samme tid. Man kan kle seg i haute couture som kunne finansiert en hel landsby i et år og fremdeles være veldig imot fattigdom. Man kan være for fornybar energi og fremdeles promotere olje i korrupte land.

 

Du kan, som Mette-Marit, bruke latterlige summer på klær og smykker, hvis det bare har en mening. Når Mette-Marit bærer et smykke til en halv million skyldes det ikke at hun er et moteoffer i luksusklassen og en kongelig trendnisse, men at Shamballa Jewels har en åndelig dimensjon.

 

Shamballa er navnet på et mytisk kongedømme i Himalaya, hvor tibetanske munker kommer når de dør, ifølge tibetansk buddhisme.

 

ET UTOPISK STED for de utvalgte. Omtrent som Slottet etter ombyggingen.

 

Selv Justin Bieber skjønner at dette er kult. Men Mette-Marit er ikke popstjerne. Både han og andre stjerner får slengt klær og tilbehør etter seg i håp om at de vil skape en trend. Diana betalte knapt for sitt eget undertøy. Jeg håper at Mette-Marit betaler hva det koster, men i så fall kan det hende Skaugum trenger besøk av «Luksusfellen». Hun er jevnlig kledd i kjoler som umulig dekkes av apanasjen.

 

Jeg mistenker at det ikke er tilfellet, med mindre ryktene om en skjult kongelige formue er sanne og de sløser den bort på designerkjoler og åndelige smykker. Harald blir avspist med en gammel boblejakke.

 

Overklassen har alltid drevet veldedighet i pene klær. Veldedighet ble oppfunnet for å gi dem noe å gjøre. De kjedet seg. I moderne tid har rikinger fortsatt tradisjonen, og noe må kronprinsparet ta seg til mellom taler og representasjon. Men folkelig er det ikke.

 

Politikere hadde ikke tålt det. De kan ikke snakke tåredryppende om fattigdom det ene øyeblikket og velte seg i luksus det andre. Folk ville kalt det hykleri og dobbeltmoral. Når kongelige gjør det, kastes terning seks for en flysendt designerkjole.

 

TIBETANSKE MUNKER er heldigvis ikke opptatt av penger. De danske smykkedesignerne utnytter dem og tar hele fortjenesten. Du må være kjendis eller kongelig for å tro det er åndelig. Men noen kjøper åndelighet helt gratis.

 

 

 

 

Kronprinskritikk 2.0

<Ved Erik Lundesgaard, statsviter og høyremann. Opprinnelig postet 6.12.2011 på blogg.lundesgaard.no>

 

Kronprinsparet bør kutte båndene til World Economic Forum, og la Norges utenriksminister ta hånd om utenrikspolitikken.

 

Min kritikk av kronprinsesse Mette-Marit og hennes utdannelse sist uke i Dagbladet vekket klapp på skulderen min i mange kretser. Det kan synes som om jeg pekte på en elefant i rommet, og at flere enn meg har stusset over hvordan kronprinsparet velger sin vei.

 

Det ene er selvsagt kronprinsessens snarveier til høyere akademisk utdannelse. Det er et viktig tema, kanskje spesielt når deler av akademia forflates med enklere grader og en inflasjon i mer eller mindre pussige bachelor- og mastergrader, nasjonalt og internasjonalt.

 

Desto viktigere derimot er debatt og refleksjon rundt den rollen kronprinsparet har og skal ha. Kronprinsen er Norges neste regent, og kronprinsessen er Norges neste dronning. Norge er tjent med at det er offentlig diskusjon om hvordan de utfører sin jobb i dag, for i det øyeblikk de er landets konge og dronning, vil trolig ingen våge å ytre seg kritisk om dem utenfor engere kretser.

 

I dag er det slik at de fleste man snakker med om kronpriseparets virke nikker anerkjennende og sier ”De er jo flinke da”. Jeg tenker at dette betyr at man synes de fremstår med troverdighet. Les mer.

 

 

Samlende Monarki?

 

<Aftenposten.no 10.5.2011 trykker Marielle Minutellas kronikk:>

 

Media er ukritiske flokkdyr. Nettdiskusjonar, debattprogram, nyhendesendingane er fulle av eit rasande folk og eit Storting i konflikt.

 

Frigjeringsdagen 8. mai inkluderer i dag ein ny veterandag, og i denne situasjonen ville Regjeringa sjølve stå for utdeling av krigskors (som er vedtatt i statsråd, i motsetning til ordenar).

Statsvitaren Carl-Erik Grimstad uttrykker at tildelinga fekk større tyngde utan kongen, fordi statsministeren viser at han ser på desse dekorasjonane som handlingar i ein politisk situasjon, til skilnad frå andre nasjonale minnemarkeringar. Dette var også opposisjonen sin og leiaren for utanrikskomiteen Ine Marie Eriksen Søreides dag, der ho var med og heldt tale.

Media med NRK og Dagsrevyen i spissen formidla 8.mai overrekkjinga som gladsaker, og hadde eit toppoppslag inkludert intervju med statsministeren og med familien til ein av dei dekorerte.

Ingen i media påpeikte at kongen ikkje var tilstades, ingen i media formidla meiningar om at kongen var sakna. Les mer.

 

 

 

Erik Solheim og kongen.

 

<Marielle Minutella, Oslo, marmi@c2i.net, For foreininga Norge som republikk. Publisert i Stavanger Aftenblad og Klassekampen.>

 

 

NTB-melding april:

”Erik Solheim: - Vi har et kongehus som hele det norske folk har respekt for og elsker. Så kan man jo ha prinsipper som er annerledes”.

 

Sakte fart, Solheim: Vi i Norge som republikk minner om at prosentdelen republikanarar dei siste åra har lagt mellom 30-40 prosent. (Siste kjelde: meiningsmåling innhenta av Se og Hør, september 2010: 27% prosent vil ha republikk, 8 % er usikre.)

 

La oss skru lidenskapen ned til at 60-70 prosent av folket tolererer kongehuset! Likevel har ikkje fleirtalet alltid rett. I dette spørsmålet er det faktisk tenkjeleg at alle monarkistar eigentleg meiner at monarkiet er udemokratisk, krenkar menneskerettane til kongelege born, samt er dyrt og økonomisk ugjennomsiktig. I tillegg blir mange direkte flaue av å måtte sjå sine representantar knele eller bukke for denne familien, for ikkje å snakke om flyinga på offentlege, men konstitusjonelt unødvendige stortingsmiddagar. Og korfor skal borna i Oslo lære å senke flagget for kongen på 17. mai, kan dei ikkje få lære å heve flagget rundt Grunnlova og Stortinget i staden?

 

Spør ein ’fem på gata’, trekk dei gjerne på akslane med a) kongefamilien er ufarlege, b) vanskeleg å endre statsforma, c) dei er bra ambassadørar og turistane synst det er festleg, d) presidentval blir sirkus som i USA.

 

Mange gløymer at både Tyskland, Finland og Island har presidentar, på tre varierande måtar som alle skil seg sterkt frå det amerikanske. Det er absolutt mogleg å halde på den norske styreforma med parlamentarisme når vi endrar statsforma til republikk.

 

Gjer kongehuset ein bra jobb som eksportfremmarar og ambassadørar,-kan mange utanfor Skandinavia namnet på kongen? Somme av oss heller til at det er betre å bruke profesjonelle diplomatar til desse oppgåvene. Eit eksempel frå aktuelle Storbritannia: på topp-20-lista over turistattraksjonar er Windsor-slottet nr 17.

Kor festleg er det for landet med nyvinninga i kongehuset, privatprinsesse Märtha som har fått lov å registrere prinsessetittelen som firma? Det redelege hadde vore om ho tok seg eit etternamn, og dreiv firmaet som privatperson.

Kongen burde ikkje ha tillete denne privatiseringa, og han burde hatt rådgjevarar med nok ryggrad til å forklare han skilnaden på konsitusjonelt og kommersielt monarki. Den manglande fornuften såg ein også under handsaminga av grunnlovsendringane om statskyrkja, der kongen innkalte statråd Giske på teppet for å nekte at kongefamilien skulle få trusfridom (2008).

 

Kongefamilien tiltar seg altså politisk makt og nye politiske vennar for kvar generasjon som går. Dei politiske husvennane burde minne seg sjølve på at dei er folke- ikkje kongevalde.

 

 

Knefall for Kongen

 

Kan våre folkevalgte forklare hvorfor de vil tvinge fremtidige statsoverhoder til å bekjenne seg til en bestemt tro?

 

<ved Linda Sangolt, førsteamanuensis, dr.philos. ved Universitetet i Bergen>

 

En konstitusjonell monark i vår tid bør ikke vises misforstått servilitet eller respekt i en grad som bryter med grunnleggende demokratiske normer og prinsipper. Det er blitt påpekt at kongen bør regnes som landets eneste ekte 68er fordi han truet med å sette norsk statsskikk over styr hvis han ikke fikk gifte seg med sitt hjertes utkårne. Hvorfor kan han ikke velsigne deres avkom med større frihet når det gjelder hvilket tros- og livssyn de må innestå for?

 

Kongelig inngripen i organiseringen av forholdet mellom stat og kirke har lange historiske røtter. Norge ble kristnet av konger med ihuga tro på at kristendommen tjente deres - og dermed undersåttenes beste interesser. Utfordret, kunne de «tale Roma midt imot». Les hele kronikken i BT.no

 

 

Når politikk blir natur

 

<Av Marielle Minutella, Norge som republikk!>

 

 

I 1905 fekk eliten,- under dekke av ei tvilsam folkeavstemning der Carl/Haakon 7. allereie hadde sagt ja,- banka gjennom framhald av monarkiet i det nye Norge (Jacob S. Worm-Müller (1947)). Dei fekk plassert ein av Europas adelsmedlemmar som statsoverhode. Innføring av monarkiet i den nye staten Norge blir ofte samanlikna med dagens EU-tilpasning, ettersom å sikre seg ein av Europas adel som statsoverhode blei sett på som å inngå i eit europeisk (adel)fellesskap. Som EU-skeptikar ser eg på dette som ein treffande metafor, eliten førte folket bak lyset i ein ugjennomtrengeleg, udemokratisk prosess.

 

Trass i denne fadesen blei jo landet fri frå utanriksunionen, samt at parlamentarismen endeleg blei innført som politisk norm. Men trur de desse to vakre skjellsetjande historiske hendingane er like godt festa i det norske kulturelle minnet? Flaggar privatfolk 7.juni? Ikkje mange. Men at «Kong Haakon spurte folket i valg», eller at «det norske folket valde sjølv monarkiet», det sitt spikra hos dei fleste, godt hjelpt av alle meiningsberande rojalistar ved kvar ein krossveg monarkiet blir debattert.

 

Eit anna kjent eksempel er «Kongens nei, 9.april», der det har gått inn i den norske myten at regjeringa var feig og svak, medan kongen sto opp med sitt nei til tyskarane. Seinast 2007 blei dette heftig debattert i avisspalter og NRK. Lars Borgesrud, krigshistorikar, skriv det i Aftenposten 6/9-07 slik: «Kongens svar kom i regjeringsmøtet om kvelden den 10.spril i Nybergsund. Det er nedtegnet slik: «Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har [...] Hvis derfor Regjeringen skulle bestemme seg for å gå med på de tyske krav [...] er det ingen annen mulighet for meg enn å abdisere». Kongen formidla altså regjeringa sitt syn, (-naturleg nok, som statsoverhode-), over telefon til det tyske sendebodet Bräuer. Borgersrud hevdar vidare at det var Quisling som var tunga på vektsskåla, det var dette Kongen sa nei til, og han avviste ikkje det hans kongelege bror i Danmark hadde godtatt. (9.april vurderte dei enno ein dansk modell, der styresmaktene skulle vere igjen i landet.)

 

Alt dette finst nedskrive i protokollar, men kva hjelper det, når mange nok vil mytologisere Kong Haakon og mange nok ønsker å tru på det?

 

Historiske store hendingar og forløp vil alltid bli forsøkt manipulert, misbrukt, eller mytologisert, medvite eller ikkje, trass i profesjonell og moderne historievitskap og- forsking. Historiemedvitet (jfr. Jörn Rüsen),- til skilnad frå den kontekst- og fortolkingsbaserte historiekunnskapen,- vil alltid freiste å kople fortid, notid og framtid og skape ei bru over desse til eit politisk medvit. Og det historiske medvitet vil alltid uttrykke seg og orientere seg gjennom symbol og forteljingar. Folkloristen Anne Eriksen seier det slik i sine studier av nasjonale grunnforteljingar: at nettopp røynda er «utsatt for mytens tyveri av mening»: Myten forenklar verda, forandrar politikk til natur, og slik steler myten historien.

 

Samtidig har ikkje folk flest den respekten for ein historikar som dei har til ein naturvitar eller ein ingeniør som kan forklare oss korleis ein motor fungerer. Historie kan likesågjerne formidlast av folk med status og formidlingsevne på andre område, det vere seg journalistar, kjente kommentatorar og sjølvsagt politikarar med evne til å spele på folket sin puls.

 

Konsekvensar etter 1945? Vel, Haakon og Olav gjekk ikkje lenger på knivseggen mellom republikanarar og monarkistar. Krigen samla folket, og samla dessverre folket om denne adelsfamilien. Olav Haakonsson tok seg til rette ved si eiga signing, i mot Gerhardsens vilje (ref. Gerhardsens memoarar), og dei siste 10 åra har vi sett nye kongelege generasjonar sin tiltaking av politisk makt, eksempelvis når Kongen tillet Märtha Haraldsdotter å privatisere prinsesserolla, og kallar statsrådar inn på teppet når han er misnøgd med forslag til endring av Grunnlova (Kongens religionsfridom). Dette er vel dokumentert, og sto sågar på førstesida i tabloidene. Men verken folket eller representantane våre går bananas av den grunn.

 

Kongefamilien blir verna.

 

Av våre eigne representantar som burde halde folkesuverenitetsprinsippet høgt i hevd.

 

Når monarkiet er blitt til natur, er det nemleg ingenting å diskutere lenger.

 

Ingrid Alexandra – slipp henne fri!

<Per Aage Pleym Christensen, Skriver om Menneskerettigheter i Liberaleren 21. januar 2010:>

 

Idag fyller prinsesse Ingrid Alexandra 6 år. Forøvrig samme dag som Ludvig XVI ble henrettet, efter den franske revolusjon. Til høsten begynner hun på skolen. Det er fortsatt mulig å slippe henne fri fra monarkiets lenker.

 

Liberaleren er prinsipielle i vår motstand mot monarkiet. Hvis mennesker er født frie, og forblir like i rettigheter, er monarkiet et markant brudd med menneskets medfødte rettigheter. Både overfor oss som er monarkens undersåtter, og overfor dem som må bære monarkiets lenker; de fødte prinser og prinsesser. Embeder utdelt som følge av hvilke foreldre man har, er et brudd med tankegangen om at vi som individer har like muligheter. Vi som undersåtter kan ikke gjøre noen forhåpner eller legge karriereplaner for å tilegne oss dette embedet. Den som er utsett til å bli konge eller dronning kan derimot alltids si fra seg sin tittel. Men uten at man samtidig gjør dette på vegne av sine efterkommere vil det ikke ha noen effekt for monarkiet som institusjon.

 

De som er tilhengere av monarki henviser gjerne til de gode egenskaper menneskene i disse embedene innehar. Dette er en høyst situasjonsbestemt argumentasjon. Historien er full av eksempler på kongelige uten forutsetninger for å bekle hverken det høyeste eller andre embeder som gjelder styringen eller representasjonen av et land. I denne sammenheng anbefaler vi gjerne historiker Øystein Sørensens bok “Helt konge”, eller forløperen; “Døden på Reperbahn og andre skandaler i nordiske kongehus.”

Les mer i Liberaleren.no

 

 

 

Vi sa aldri ja til monarki

<Gunnar Brevig's kommentar til Farmann-artikkelen: Myten om folkeavstemmingen i 1905 er hard å knekke.>

 

Det norske folk har faktisk aldri gitt sitt ja til monarki. Norge var allerede et monarki frem til unionsoppløsningen. Regjeringen var tydelig på at landet skulle fortsette som monarki. At folket i det hele tatt ble spurt var etter et krav fra den forespurte kandidaten - og det ble hemmeligholdt av Regjeringen. Republikanerne ble den gang lurt og folket forledet til kun en "halv" folkeavstemming. ”Og da prins Carl i sin tale 20. november til deputasjonen fra Stortinget som var kommet for å tilby ham Norges trone, avslørte at det var ham selv som hadde stilt kravet om folkeavstemning over sitt kandidatur, kom denne opplysningen ”som en bombe” (idag ville man vel heller sagt at deputasjonen reagerte med ”sjokk og vantro” ...).” Mange i Stortinget følte seg lurt. Les artikkelen